Reklame i postkassen: Et tapt miljøslag ?

Visste du at kampen mot reklame i postkassen begynte rundt 1983? Den gang – som nå – ble det stilt spørsmål ved om det var god bruk av ressurser å dele ut reklame til folk som ikke ønsket å motta det.

Alle var lykkelige
Posten mente folket likte å få god reklame å lese, LO grafikk og Arbeiderpartiet var lykkelige fordi reklamebrosjyrene førte til at mange arbeidere tjente godt, NHO og Høyre var lykkelige fordi næringene fikk stor fortjeneste, og samferdselsministeren var lykkelig fordi han var sjef for Posten som sopte inn så mye penger at han ikke ville si hvor mye.

Som en ondartet kreftsvulst
Kampen mot reklame alle disse årene kan bare sammenlignes med å kjempe mot en ondartet kreftsvulst. Posten måtte trekke seg fra skanse til skanse og forbrukerne seiret litt her og litt der over 36 lange og tunge år. Politikerne ble tvunget til å vedta lover de egentlig var i mot og de jublet ikke, de var bekymret over utviklingen.

Omsider ble reservering mulig og enkelt
Nå har vi i mange år kunnet reservere oss mot uadressert reklame i postkassen. Løsningen har foruten en praktisk side også et etisk problem: Er det galt at folk må gjøre noe aktivt for å slippe å forurense verden?

Praktisk og etisk problem med reservasjon
Det praktiske problemet var at bare et mindretall av folket gadd å reservere seg mot reklame. Folk har viktigere ting å slite med enn å kjempe mot papir i postkassen.

Men innstikkene kan du ikke reservere deg mot
Men selv litt reservering var for mye for næringslivet. Derfor fant de en lur måte å omgå hele problemet. Reklamebrosjyrene ble flyttet inn i avisene som ”innstikk”. I tillegg fikk vi gratisaviser som er reklame-aviser med noe journalistisk innhold. Gratisavisene kan du nå reservere deg mot, men du må selv lage en lapp med ”Nei takk til gratisaviser”. Innstikk i aviser kan du ikke bli kvitt den dag i dag. Hele reservasjonen er blitt en eneste stor vits, og næringene har fått det akkurat slik de ønsket seg: Business as usual.

100 kilo reklame i året
Januar 2015 publiserte Dagens Næringsliv historien om en mann som hadde veid opp all reklamen han fikk i postkassen de siste 10 årene. (fotoet tatt av Elin Høyland er fra dn.no)

På 10 år fikk han over ett tonn reklame

Han fikk altså 100 kilo årlig i postkassen sin. Hvis 2 millioner husstander hver får 100 kilo reklame, gir det 200.000.000 kilo = 200.000 tonn papir. Dette fraktes fire-fem ganger på lastebil rundt i Norge før det tilslutt samles inn av kommunene for husholdningenes regning og brennes eller resirkuleres. Det går med 200.000 tonn CO2 og to millioner trær for å produsere 200.000 tonn papir.

Forhåndssamtykke dramatisk bedre for miljøet enn reservasjon
En undersøkelse fra 2006 viste at dersom ”reservasjon” ble endret til ”forhåndssamtykke” for uadressert reklame, reklameinnstikk og gratisaviser, ville denne papirmengden blitt halvert. 100.000 tonn papir spart årlig, 100.000 tonn mindre CO2 årlig. En million trær som kunne fortsette å binde opp CO2 spart hvert år. For ikke å snakke om mindre transport, mindre veislitasje, mindre støv og støy, mindre CO2 fra biler, færre ulykker og mindre avfall for kommunene å håndtere fordi papirmengden ble redusert med 100.000 tonn papir.

Politikerne er enige om argumentene
Samtlige stortingsrepresentanter nikker og er enige i disse argumentene. De ser galskapen i å dele ut 100.000 tonn papir til folk som ikke vil ha det. De ser galskapen både for trafikk, miljø og klima. De ser kanskje den etiske galskapen med reservasjon istedenfor forhåndssamtykke. Og likevel får galskapen fortsette. AP, SP, H, Frp, Krf og V har alle vært overlykkelige for reklame i postkassen, selv SV i regjering klarte ikke å gjøre noe med dette. Ulike regjeringer har fungert som et velsmurt apparat for reklame. Man kan bare lure på hvem som har smurt og hvordan, og i hvilken grad de smører fortsatt.

Problemet dør ut av seg selv
Nå begynner papirreklamen så smått å dø ut av seg selv. De av oss som hadde papiraviser har sagt dem opp for å slippe reklamesølet. Reklamebrosjyrene flyttes over på internettet og TV. Postbudet svinger bare innom en dag eller to i uken. Verden går fremover.

Fortsatt ikke krav til forhåndssamtykke
Men selv i dag, 36 år etter at kampen begynte, er det fortsatt ikke krav til forhåndssamtykke for å dele ut papirsøppel til folk som ikke ønsker å ta imot det. Fremdeles sitter enkelte politikere der og sier ”Jammen folket kan jo reservere seg” som om problemet var løst og etikken ikke eksisterer. Det er en stakkarslig innstilling, men forståelig, for forhåndssamtykke er farlig. Det kan balle på seg. Kanskje folk vil kreve forhåndssamtykke for telefonsalg. Og GDPR. Politikerne liker ikke folk som krever, det betyr problemer. Ja, etikk er en vanskelig øvelse, enten det nå mangler evne eller vilje eller begge deler.

Månelandingen som kunne kommet
Jens Stoltenberg ville ha en månelanding på Mongstad, en million tonn CO2 skulle samles inn til en astronomisk kostnad. Dersom han istedenfor hadde endret reservasjon for reklame i postkassen til forhåndsamtykke, ville han nådd målet sitt på 10 år. Hvis han i tillegg hadde vernet et par torvmyrer som fortsatt blir kynisk utnyttet, ville han kommet langt over målet.

Tiden er overmoden for å endre fra reservasjon til krav om forhåndssamtykke
Tiden er overmoden for politisk endring fra reservasjon til forhåndssamtykke fordi klima, biltrafikk og ressursmisbruk krever det. Eller vil politikerne vise at de fremdeles er klimamessig evneveike i denne saken?