Ukraina

På PC kan du bruke tastene ctrl og + for å zoome inn og forstørre teksten, og ctrl og - for å forminske den.

   X   

En fremprovosert krig

26. april 2025, revidert 27. april

Dramatisk forskjellige versjoner

Russerne sin versjon av krigen i Ukraina er dramatisk forskjellig fra den versjonen vi får presentert i Norge. En av versjonene er sterkt heftet med løgn og bedrag og propaganda. Problemet er hvilken. Fordi den vestlige versjonen er godt dekket, vil dette innlegget betrakte sakene slik de sees fra øst. En slik vinkling er ikke bare legitim – den er nødvendig.

Vesten ville ikke hjelpe Russland

Uviljen mot Russland er gammel. Flere av landene i gamle Sovjetunionen fikk økonomiske problemer da unionen ble oppløst og Berlinmuren falt. Jeffrey Sachs – kjent amerikansk økonom – ledet arbeidet med en økonomisk reform i Polen på 90-tallet med finansiell støtte fra USA. Etterpå ble han anmodet av Russland å bistå dem i samme prosessen, men denne gang sa Washington klart NEI, det kom ikke ikke på tale å hjelpe Russland. Han har senere offentlig kritisert USA og IMF for å ha latt Russland kollapse.Han sa: “Washington ønsket at Russland skulle gå under. Det var ingen interesse i et velstående, stabilt Russland. Målet var kontroll."

Allerede den gang var Russland en fiede, den kalde krigen hang fortsatt i.

Resultatet for Russland i 1990-årene ble massiv økonomisk krise, hyperinflasjon og kollaps i levestandard. Et lite sjikt oligarker tok kontroll over store deler av landets ressurser – ofte med vestlig bistand og korrupsjon, og russiske formuer ble plassert i Vesten. Da Putin kom til makten og begynte å gjenopprette statlig kontroll over energisektoren (som Gazprom, Rosneft, osv.), ble han stadig mer omtalt som et hinder for "reformer" i USAs ånd.

Løftene som ble gitt

Før murens fall og oppløsningen av Sovjetunionen ga USA og Vesten et krystallklart løfte til Mikhail Gorbatsjov: NATO skulle ikke utvide alliansen østover. Uten dette løftet er det tvilsom at unionen i det hele tatt ville blitt oppløst og Tyskland gjenforent. Blant de mest sentrale kildene som uttrykte slikt løfte er: I dokumentene som ble frigjort i 2017 i National Security Archive-publikasjonene på George Washington Universitet, finner vi et tredvetalls primærkilder i form av møtereferater, diplomatiske notater, telegrammer og korrespondanse som dokumenterer løftene.

Løftebruddene

Bare noen år senere begynte USA å planlegge utvidelsen østover. Zbigniew Brzezinski, tidligere nasjonal sikkerhetsrådgiver i USA, så Ukraina som en nøkkelbrikke i spillet om det eurasiske maktbalanse. Han mente at uten Ukraina ville Russland aldri kunne reise seg som en stormakt igjen. Han var blant de første til å legge strategi for å utvide NATO østover tidlig på 90-tallet (1993?).

Mange vestlige politikere og diplomater uttalte at dette var galskap, da ville det bli krig, en fremprovosert krig. Da Cubakrisen ble løst i 1962, var det også med et muntlig løfte. Og dersom Sovjetunionen hadde gått tilbake på løftet og gjenopptatt utplassering av raketter på Cuba, ville også det blitt en fremprovosert en krig for USA.

Rød linje og eksistensiell trussel

Under Cubakrisen sa USA tydelig at hvis ikke skipene med raketter snudde, var det å krysse en rød linje, å utsette USA for en eksistensiell trussel, og det ville bli krig. USA ville ikke ha rakettbaser rett utenfor sin egen stuedør.

Da Russland sa nøyaktig det samme om NATOs utvidelse østover, ble det kalt “paranoia”, for selvfølgelig skulle Ukraina ha rett til selv å bestemme hvem de ville alliere seg med og hvordan. Og det ble krig. Mange har lurt på hvorfor USA og NATO frontet denne utviklingen, hvilke motiver som kan ha ligget bakenfor. En ting er helt sikkert: det har ligget motiver bak, en grundig planlagt strategi.

Maidan

Ukrainas president Janukovitsj var demokratisk valgt i et valg som OSSE og andre anerkjente som legitimt. Da han ble styrtet og flyktet, ble det sett på av Russland som et kupp, mens Vesten kalte det en "folkelig revolusjon".

Vi vet at USA hadde sine fingrer i kuppet og regimeskiftet på en måte som USA selv aldri ville godtatt at andre gjorde mot naboland til USA. 16. desember 2013 sto senator John McCain på scenen i Kiev sammen med opposisjonsledere og lovet støtte fra USA. Det er ekstremt uvanlig – og ville blitt ansett som uhørt provoserende i enhver annen stormaktssituasjon.

USAs viseutenriksminister Victoria Nuland har sagt offentlig at USA investerte over 5 milliarder dollar i å "fremme demokrati og sivilsamfunn i Ukraina" siden 1991. Dette inkluderte støtte til NGOer, uavhengige medier og "civic engagement" – som ofte betyr å støtte opposisjonelle krefter. Det er all grunn til å formulere dette sterkere: USA investerte 5 milliarder dollar i regimeskifte. Og pengene ga dem akkurat det resultat de ønsket.

Kuppregimet

Victoria Nuland ble berømt (eller beryktet) for telefonsamtalen med den amerikanske ambassadøren i Kiev, Geoffrey Pyatt. En uke før kuppet diskuterte de hvem som burde være med i den nye ukrainske regjeringen – bokstavelig talt med navn på politikere – og hun sier blant annet: "Yats is the guy", altså Arsenij Jatseniuk, som ble statsminister kort tid etter. Hun avsluttet med den beryktede frasen: "Fuck the EU", et klart signal om at USA ikke bare støttet demonstrasjonene, men forsøkte å forme utfallet politisk. Russerne avlyttet samtalen og publiserte den på nettet.

Det nye kuppregimet var sterkt russisk-fiendtlig og tuftet på gamle ekstreme nazi-bastioner. Det var ikke representativt for hele Ukraina. Regimet skapte konflikt med Russland fra første dag. Det er grunn til å tro at dette var tilsiktet.

Vestlige land ankjente unisont det nye regimet straks de hadde brutt seg inn i parlamentet og hengt på seg slips - aldri har noe kuppregime blitt anerkjent fortere. Ingen medier fant dette påfallende.

Regimets legitimitet var omstridt i Øst

De etnisker russerne var stort sett bosatt i Donetsk, Luhansk, Kherson og Zaporizjzja, foruten Krim som allerede i 2014 ble annektert av Russland og innlemmet etter folkeavstemning. Millioner av etniske russere i Ukraina oppfattet regimeskiftet som et vestlig iscenesatt kupp. Resultatet var en regjering som de opplevde som bokstavelig talt døds-fiendtlig – både kulturelt og politisk. Et av de første vedtakene det nye ultra-nasjonalistiske parlamentet gjorde var å avskaffe loven som ga russisk språk status som regionalt språk i russisktalende områder.

Det ble også rapportert om trusler, voldsepisoder og en generell fiendtlig stemning mot alt russisk – språk, kultur, symboler. I Odessa ble 50 talls etniske russere brent inne i en bygning og et par hundre skadet, mens unge menn med nazi-symboler hindret dem i å redde seg ut. Zelenskyj iverksatte aldri etterforskning av forbrytelsen.

Russland så seg nødt til å gripe inn for å beskytte russisktalende som sto i fare for i verste fall å miste livet, eller å miste sine rettigheter og sin kulturelle plass i et nytt, ultranasjonalistisk Ukraina som de følte USA sto bak.

Ønsket Vesten regimeskifte også i Russland?

Flere amerikanske politiske tenkere (som Zbigniew Brzezinski og senere Michael McFaul) har vært åpne om ønsket om regimeskifte i Russland under Putin. Tenketanker har laget strategier for “demokratisk transformasjon” i Russland. Trolig var Aleksei Navalnyj personen USA hadde sett ut til å lede en ny regjering.

Fargerevolusjonene i Georgia (2003), Ukraina (2004), og Kirgisistan (2005) ble sett av Russland som en “prøveserie”. Putin har gjentatte ganger sagt at USA ønsket å gjøre det samme i Moskva. Særlig etter Maidan i 2014, ble denne frykten ekstremt reell for Kreml. "Hvis de kan styrte en russiskvennlig regjering i Kyiv med vestlig støtte, hva hindrer dem i å gjøre det samme her?"

Målsetting med krigen har vært klart definert: å svekke Russland, få til regimeskifte, og dele opp de enorme ressursene i landet mellom EU, UK og USA. Som man sier: "follow the money".

Krim og folkets vilje

Krim har en kompleks historie, men historikere har sagt det slik: "Dersom du privat spør enhver politiker om Krim, vil han svare at Krim er russisk, har alltid vært det og vil alltid forbli det."

Boken "Hvem har rett på Krim" av Hendrik Weber fra 2019 (på norsk 2021) gir oss ny innsikt om Krim og historien bak krigen i Ukraina. For de fleste russere – og svært mange på Krim – var 2014 ikke en “annektering”, men en tilbakeføring som skjedde godt forankret i folket og i stor grad innenfor de statutter som fantes. Det påstås at en folkeavstemning på Krim i dag ville gitt samme resultatet.

Donbass og Minsk-avtalene

I årene etter 2014 forsøkte Russland, Tyskland og Frankrike å fremforhandle en fredelig løsning gjennom Minsk I og Minsk II-avtalene. Disse innebar selvstyre og språklige rettigheter for regionene i Øst Ukraina. I ettertid har vestlige ledere som Angela Merkel og François Hollande uttalt at målet aldri var å implementere Minsk, men å “kjøpe tid” for å ruste opp Ukraina til krig. For Russland fremsto dette som et forræderi – og som et forvarsel om noe mer alvorlig.

Ukraina ble rustet opp

USA bidro til at Ukraina fikk stablet en massiv hær på beina over disse 8 årene. Hæren besto av aktivt personell med ca. 250.000 soldater. I tillegg var det ca. 900.000 reservister (hvorav mange med noe trening etter 2014) foruten tusenvis av frivillige, med rask mobilisering etter invasjonen. Total mobiliserbar styrke er anslått til 1,2–1,5 millioner, men det var stor variasjon i trening, utstyr og organisering. Ukraina hadde gjennomgått betydelig modernisering og opplæring etter 2014, ofte i samarbeid med NATO-land. Det gjorde at landet i 2022 stilte med en betydelig mer slagkraftig hær enn i 2014, men fortsatt underlegen Russland på flyvåpen, missiler og materiell.

Ukraina hadde med 250.000 soldater en større hær enn de fleste vesteuropeiske NATO-land i 2022. Russland satte inn 150.000–190.000 i invasjonen, av en aktiv styrke på totalt rundt 900.000 mann. Til sammenligning hadde Tyskland en hær på ca. 180.000 aktive soldater, Frankrike: ca. 205.000, Storbritannia: ca. 150.000 og Polen: ca. 120.000. Og med aktiv etterretningshjelp fra USA ved bruk av sattelitter og AWACS fly, rådde Ukraina over den beste målstyringen som kunne skaffes.

Provosert til krig

I månedene før februar 2022 tilspisset forholdene seg. Ukrainas hær nådde NATO standard. Det første rapporten fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa OSSE (engelsk: OSCE) viste en firedobling av artilleribeskytning mot Donbass. For Russland hadde krigen begynt. Invasjonen kom ikke “uprovosert”, slik Vesten hevder, men som et svar på politisk, militær og kulturell provokasjon som bare eskalerte og eskalerte.

Fra Vestens side har det trolig vært kalkulert. Ved å tvinge Russland til å reagere, ville Vesten få moralsk overtak og mulighet for sanksjoner og isolasjon av Russland. Senest dagene før invasjonen registrerte OSCE flere tusen brudd på våpenhvilen i Donbass – og flertallet kom fra ukrainsk side ifølge OSCEs egne observatører. Russland så på dette som starten på en offensiv mot de russiskstøttede områdene som de var nødt til å reagere på.

Vesten har kalt Russlands invasjon for en "uprovosert" krig. Russerne derimot er krystallklar på at krigen var fremprovosert. De ble viklet inn i et snedig sjakkspill der de ikke fikk noe valg. Doble standarder gjelder også her: En krig som definitivt var uprovosert var USAs krig mot Irak i 2003, men det vil ingen i Vesten si noe om. Reaksjonene mot en krig bestemmes altså av hvem det er som kriger, ikke hvorfor.

Istanbul-forhandlingene

Straks etter at kampene eskalerte og krigen for alvor ble et faktum i 2022, fant det sted forhandlinger om fred i Istanbul. Her tilbød Ukraina nøytralitet, og Russland signaliserte villighet til å inngå avtale som etterhvert ble klar til signering. Men ifølge flere kilder ble forhandlingene avbrutt etter press fra Vesten.

For Boris Johnsen dukket plutselig opp i Kiev på oppdrag fra Joe Biden og MI6 og fikk Zelenskyj til å gå vekk fra hele avtalen. Krigen skulle vinnes av Ukraina med massiv støtte fra USA, NATO, UK og Europa, og Russland skulle svekkes og demonteres. Dermed basta!

Vil Russland ha fred?

Det fremstilles av og til i media at russerne ikke vil ha fred. Det er feil. Russland har definitivt ikke fremstått kompromissløs. Både i Minsk-avtalene og Istanbul-forhandlingene har Russland signalisert villighet til å inngå avtale som lå tett opp til hva Ukraina forlangte. Dagens krav er i all hovedsak de samme som før: Senest i skrivende stund 23. april har Putin signalisert at istedenfor å overta de fire russisk-språklige fylkene Donetsk, Luhansk, Kherson og Zaporizjzja, kan han godta at bare området som er beseiret av Russland skal falle inn under Russland, altså litt over halvparten. Det betyr ikke minst at havnebyen Odessa forblir Ukrainsk og sørger for at Ukraina kan fortsette å ha grense mot Svartehavet og egne havner.

Samtidig har Russland vært krystallklar på at de ikke ønsker noen slutt i krigen uten en fredsavtale. De ønsker ikke en langvarig "våpenhvile" der Ukraina kan reorganisere før krigen fortsettes, eller forhandlinger som fortsetter i åresvis slik vi har sett over 70 år mellom Nord og Sør Korea. Russland fremstår som krigens seierherre, og vil ha fred på seierherrens premisser. Til tross for dette, har Russland gitt klare invitasjoner til at de kan fravike noe her, havnebyen Odessa som eksempel.

Vil Zelenskyj ha fred?

Zelenskyj har hittil sagt blankt nei. Krim skal tilbakeføres fra Russland, og alt okkupert område skal forbli Ukrainsk. Russland må trekke seg ut uten noen rettigheter til land. Zelensyj synes ikke å forstå at det har vært en krig der Russland har beseiret Ukraina.

Det er mulig at Zelenskyj bare vil markere en posisjon før fredsforhandling, han kan være truet av sin ultranasjonalistiske regjering der det ikke finnes noen vilje til kompromiss, forhandling, eller å erkjenne et militært tap.

To statsmakter

Midt i denne galskapen, har verden fått se to statsmakter i operasjon. Den ene Russland, der president Putin og utenriksminister Lavrov stiller på pressekonferanser og er åpen for kritiske spørsmål selv fra amerikanske reportere, og gir intervjuer med lange, sammenhengende resonnementer, med henvisninger til historie, geopolitikk og internasjonal rett.

Den andre er USA under administrasjonen til Joe Biden som ikke helt har klart å overbevise oss om at presidenten er mentalt til stede. USA har vist sin moralske indignasjon og et udiplomatisk emosjonelt språk der Putin omtales som en "slakter", "krigsforbryter" og "tyrann" – altså en svært personliggjort og moralsk ladet retorikk der saklig argumentasjon har vært totalt fraværende.

Hvordan ville USA ført en slik krig?

Tanken er spennende å leke med, og eneste svar som kan gis er å se på krigene USA har ført etter andre verdenskrig. Stort sett begynner de med massive flyangrep, der militærinstallasjoner, statsforvaltning, infrastruktur og sivilsamfunn jevnes med jorden. Så rykker de inn i områdene der motstanden er knust og etablerer fortfeste for videre kamp. Etter kort tid trekker de frem på forhånd klargjorte nøkkelpersoner til en ny "demokratisk valgt regjering".

Økonomisk vekst og krise-kapitalisme

Krigen i Ukraina skapt en ny giv i Vesten. EU planlegger en forsvarsopprustning på over 800 milliarder euro som skal lånefinansieres med statsobligasjoner og brukes i EUs forsvarsindustri. Her er det noen rike som skal bli mye rikere! Og her skal alle de gode erfarigene og all ny lærdom fra krigen i Ukraina brukes til fulle.

Danmark har fjernet en fridag for å “finansiere forsvaret”. Folket skal betale prisen.

I Norge brukes krigsretorikk til å fjerne 30 milliarder kroner i formueskatt for de rikeste fordi landet "trenger en økonomi som kan bære en krig", - til tross for at man vet at skattelette til de rikeste ikke gir landet bedre økonomi men bare gjør de rikeste rikere.

Dette minner om krisekapitalisme – hvor frykt og kriser benyttes til å fremme økonomiske og politiske interesser og vedtak som folket normalt aldri ville godtatt. Krig er lønnsom business for de aller rikeste, og da er det kanskje ikke fred man ønsker.

Danmarks statsminister Mette Frederiksen har uttrykt bekymring for at en fredsavtale i Ukraina kan være mer risikabel enn den pågående krigen. I et intervju uttalte hun: "Vi risikerer at fred i Ukraina faktisk kan være farligere enn krigen som pågår nå". En annen vestlig politiker håpet at krigen ikke ville ta slutt før i 2029, eller "enda bedre" i 2030.

Er krigen i Ukraina blitt "den perfekte krig"?

Demoniseringen av Russland

Russland har siden oppløsningen av Sovjetunionen vært utsatt for en "anti-Russland-kampanje" fra Vesten som savner sidestykke. Vestlige medier har brukt enorm energi på å demonisere Russland, Putin og alt “russisk”. Eksemplene er mange. Alt vondt som har skjedd, har vært mulig å skylde på Russland. Det har ikke vært noen grenser for sanksjoner, boikott, fordømmelser og kritikk, og til og med rene sabotasjeaksjoner har vært utført mot Russland. Spørsmålet er om den vestlige versjonen av Russland sin rolle i krigen i Ukraina også er resultat av demonisering og propaganda. Svaret er trolig JA, den er basert på løgn og bedrag og desinformasjon.

Vil Russland erobre hele Europa?

Det har vært påfallende viktig for Europa å spre propaganda at Putin ønsker ta hele Ukraina, deretter Baltikum, Polen og resten av Europa. Men det er ingenting som tilsier at Russland ønsker å ta noe som helst utover å garantere russerne i Øst-Ukraina et anstendig liv. Putin, som Kennedy, finner seg ikke i å ha motpartens raketter like utenfor stuedøren. Russland ønsker geopolitisk sikkerhet, ikke verdensdominans. Det er utenkelig at Putin vil ta resten av Ukraina og risikere et langt liv med guerillakrig og faenskap.

Om han har ressurser til å kjøre flere fronter samtidig slik han i dag kriger i Ukraina, er også svært tvilsomt. Men når alle land, Russland inklusive, nå satser stort på krigsmateriell istedenfor fredsrelasjoner, gir det et dårlig håp for fremtiden.

Coalition of the willing

Den vestlige fortellingen om at "Putin vil ta hele Europa" er trolig ment for å mobilisere opinion og rettferdiggjøre militær opprustning – ikke fordi det er en sann trussel. Det har vært godt for NATO, for våpenindustrien og for EU. Mens alle blar opp milliarder for "forsvar", er det ingen som bruker penger på ulike fredsinitiativer. Dette skjer fordi vi har inkompetente og korrupte politikere som ikke evner å se hva som er best i dagens verden.

Om ikke noe dramatisk har skjedd under Pavens begravelse vil Ukraina kjempe videre. Det virker som USA er på vei ut av den krigen de selv startet og er ansvarlig for. Europa synes mer enn villig til å overta USA sin rolle i en proxy krig mot Russland. Særlig lhar Frankrike, Storbritannia og Polen signalisert at de vil sende militært personell til Ukraina. Andre land støtter politisk eller med penger og våpen. Men vil Frankrike, Storbritannia og Polen erklære krig mot Russland med boots on the ground and planes in the air? I så fall får vi en verdenskrig av skrekkelige dimensjoner.

Prisen å betale

Dersom Istanbul-avtalen hadde blitt realisert, ville dette trolig spart en million drepte og hardt skadde Ukrainere. Men avtalen ble avvist av USA.

Nå sier Zelenskyj at Ukraina må erstatte 30.000 soldater i måneden. En generasjon er ofret. Er det denne galskapen Europa så gjerne vil forlenge?

Den tapte freden som ikke ble inngått i 2022 kan i ettertid bli stående som en av de mest kostbare beslutningene i moderne europeisk historie – ikke bare i strategisk forstand, men også i menneskeliv.

Og som Jeffrey Sachs mangfoldige ganger har sagt: "Denne krigen var fullstendig unødvendig av USA å iverksette".





   X