Ukraina - en krig med mange ansikter

30. april 2026

Krigen i Ukraina er ikke resultatet av én manns galskap, men av en villet prosess der Ukraina ble ofret på hegemoniets alter. Allerede i 1993 lå strategien til USA klar og NATO begynte sitt "frieri" til Ukraina, med vestlig støtte.

I denne kronikken skal vi se på rollen til de fire aktørene: USA, kupp-regimet, Russland og Europa.

USA: hovedansvarlig for å ha skapt forutsetning for krig

USA har, gjennom NATO, ført en ekspansjonspolitikk som bevisst har ignorert prinsippet om "sikkerhetens udelelighet" (at én stats sikkerhet ikke skal gå på bekostning av en annens).

Det var en selvfølge for USA under Cuba-krisen å kreve at Sovjetunionen måtte snu, – hvis ikke ville det være å krysse en rød strek, utgjøre en eksistensiell trussel for USA, og det ville blitt krig. USA fikk støtte i Europa. Men da russerne brukte de samme ordene om NATO sin utvidelse østover, ble de møtt med at "Ukraina har rett til å bestemme hvem de vil alliere seg med".

Ved å presse militær infrastruktur helt opp til Russlands grenser og ignorere diplomatiske advarsler i 30 år, ble Ukraina gjort til en eksistensiell slagmark. Dette var ikke en tilfeldighet, men en kalkulert strategi for å nå målet å svekke Russland. Å manipulere Russland til krig var middelet.

2014-regimet i Ukraina: sviktet sin egen befolkning

Ukraina ble forvandlet fra en bro mellom øst og vest til en festning for vestlig maktutvidelse. Dette ble muliggjort av et korrupt lokalt styre, utvalgt av USA, som prioriterte egne lommebøker og vestlig gunst over nasjonal overlevelse.

Ukrainas politiske ledelse etter Maidan-opprøret i 2014 har fungert som en stedfortreder (proxy) for vestlige interesser. Ved å tillate ekstrem korrupsjon og la landet styres av oligarker og vestlige rådgivere, ble Ukraina gjort sårbar. Regimet valgte konfrontasjon fremfor nøytralitet, og tillot at landets ressurser ble lagt ut for salg til globale finansaktører som BlackRock, mens befolkningen ble sendt i skyttergravene.

3. Russland: Ulovlig maktbruk, med formildende omstendigheter

Russland brøt folkeretten ved å gå til angrep, men det var en reaksjon på en "umulig situasjon" som må ansees som formildende. Russland ble spilt inn i et hjørne der diplomatiet ble blokkert av Vesten (ref. Minsk-avtalenes svikt). Selv om Russlands sikkerhetsbehov var legitime, er den militære løsningen et brudd på internasjonale normer som har ført til enorme lidelser.

4. Europa: selv-skading og forsømmelse av diplomatisk ansvar

Europeiske ledere har lojalt gjort seg avhengig av USA og har mistet evnen til å styre på egen hånd. Dette har bidratt til å eskalere konflikten til et nivå som truer kontinentets eksistens. Ved å ukritisk følge USAs linje, har Europa kuttet sine egne energiforsyninger til fordel for dyrere import fra USA, og i praksis de-industrialisert seg selv. Europeiske land har deltatt i et kappløp om å levere stadig tyngre våpen og åpne for bruk av langtrekkende våpen dypt inn i russisk territorium.

Veien videre:

• Ukraina må få et nytt representativt styre som kan åpne for fred og nøytralitet.
• Den militære støtten som tjener til å forlenge lidelsen og våpenindustriens profitt må ta slutt.
• Europa må umiddelbart stanse fiendtlighetene, for å redde sin egen økonomi og unngå at kontinentet blir en askehaug for stormaktenes ambisjoner.
• Alle avtaler om salg av ukrainsk landbrukseiendom og naturressurser inngått etter 2014 må granskes.
• USA som har hovedansvar for å provosere frem krigen, må bære de økonomiske kostnadene for å bygge opp igjen landet, men uten å få eierskap til landet i retur.
• På sikt må investeringsselskaper og våpenindustrien etterforskes for sin rolle og mulige interesse for å skape og forlenge krig for å oppnå profitt.

Slående ulikheter

Vestens reaksjoner mot Russland og Israel er preget av diamentralt motsatte holdninger.

Russland vs. Israel

Mot Russland er innført boikott og sanksjoner, og direkte tiltak som annektering av skip i internasjonalt farvann. All diplomati har opphørt, alle dører synes lukket. Russland får ingen offisiell støtte for sin krig i Ukraina.

Mot Israel er ikke innført noen boikott eller sanksjoner, ingen direkte tiltak er gjort for å hindre forsyning eller handel, og vestlige land fremhever viktigheten av diplomatisk kontakt. Israel støttes tildels åpent i sin krig på Gaza, særlig av USA.

Russland vs. USA

Også når vi sammenligner krigen til Russland i Ukraina og krigen til USA i Irak i 2003, ser vi også påfallende forskjeller. Russland sin krig mot Ukraina var en ulovlig, aggressiv, fremprovosert fullskalakrig, mens USA sin krig mot Irak var en ulovlig, aggressiv, uprovosert fullskalakrig.

Begge krigene har påført de angrepne landene massiv skade og rundt en million drepte. Mens USA fikk støtte av vestlige land, har Russland sett at dets motpart har fått massiv støtte i form av penger, våpen, ammunisjon, ekspertise og etterretning. Russland er truet med krav om erstatning til gjenoppbygging av Ukraina, mens ingen har krevd at USA skulle erstatte eller gjenoppbygge noe som helst i Irak.

Forskjellsbehandlingen fra vestlige land tåler ikke en åpen debatt eller etisk vurdering, men tildekkes av propaganda og ensrettende moralisme. Mangel på realisme bidrar til å hindre permanent fred både i Ukraina og på Gaza.

Investere i fred?

Vesten har utvist stor vilje til å investere i krig. EU vedtok å investere 800 milliarder Euro over 5 år, tatt opp som lån i landene, til både militær opprustning og støtte til Ukraina under mantraet: "Russland må ikke vinne denne krigen, for da vil de fortsette å ta hele Europa". Samtidig ser EU dette som en "boost" som skal snu den pågående industrielle nedgangen, – som "en fantastisk mulighet".

Ingen penger brukes på fred. Men det er fred vi trenger. Ikke krig. Vi trenger freds-ministre, diplomati, kontakt på tvers av landegrensene, gjensidig forståelse, ærlig og åpen debatt. Fred er mulig, men vi må ville det.

Denne kronikken har forgjeves vært forsøkt publisert på NRK/Ytring og Klassekampen.

Reidar Kaarbø