Beleiringen bak de vakre ordene

Vi kaller det sanksjoner, som om det var en nøytral dom felt i en rettssal, men i virkeligheten er det vår tids form for beleiring. I gamle dager sendte man krigsskip for å sulte ut en by; i dag bruker vi koder og bankoverføringer for å kvele et helt folk. Vi har sett sanksjoner mot Russland, Venzuela, Cuba, Nord-Korea og andre steder. Nå er det Iran som EU vil sanksjonere mot.

Vi har IKKE sett sanksjoner mot USA, verken etter ulovlig krigføring, støtte til folkemord, drap av sivile i internasjonalt farvann, regimeskifter, handlinger i strid internasjonalt regelverk, eller som nå: klare til å utføre en knusende krig mot Iran.

Vi fordømmer de brutale reaksjonene til et regime som er trengt opp i et hjørne, men vi velger å lukke øynene for hvem som faktisk malte dem inn i det hjørnet. Ved å strupe økonomien til folk ble desperate, har vi selv vært med på å nøre opp under den brannen vi nå sanksjonerer dem for å prøve å slukke.

Det mest smertefulle er ikke bare maktbruken, men hykleriet som følger med den. Vi snakker om menneskerettigheter og internasjonale forpliktelser med en selvfølgelighet som om vi selv følger dem, men historien om Gaza står igjen som det ultimate beviset på at våre prinsipper bare gjelder når de ikke koster oss vennskapet med den sterkeste.

Vi sanksjonerer Iran fordi de er definert som en fiende, men vi tør aldri heve stemmen mot USA eller Israel, som nå står klar til å knuse dette regimet uten at de har lov eller rett til det.

Ved å følge USA så sløvt og fryktelig feigt, har Europa mistet sin egen siviliserte stemme. Vi har blitt en juniorpartner i en global maktkamp der "rett" har blitt redusert til det den sterkeste til enhver tid bestemmer. Toget har kanskje gått for en uavhengig europeisk moral, men vi skylder i det minste oss selv å se sannheten: At sanksjoner ikke er et verktøy for rettferdighet, men et våpen i en krig vi fører uten å tørre å kalle den ved sitt rette navn.