Vedrørende artikkel om ”Uholdbar praksis av likningskontorer og kemnerkontorer” (23.mars 2004)

Vi viser til din e-post mottatt i Finansdepartementet 20. november 2003. I e-posten vises det til nettstedet ”www.hvamenerpartiene.com”, som tar opp spørsmål om sanksjoner ved ikke levert selvangivelse.

 

Departementet beklager at det har tatt lang tid å få saken behandlet.

 

Artikkelen setter søkelyset på det som hevdes å være uholdbar praksis overfor skattytere som ikke leverer selvangivelse. Finansdepartementet vil knytte noen generelle kommentarer til saken. 

 

Skattesystemet bygger på et selvangivelsesprinsipp, som innebærer at den enkelte skattyter har en plikt til uoppfordret å gi nærmere opplysninger til ligningsmyndighetene. Det er skattyters opplysninger som skal lede til fastsettelsen av vedkommendes inntekt og formue, som igjen er grunnlaget for vedkommendes skatteforpliktelse (ligningsvedtaket). I et masseforvaltningssystem som jo skattesystemet er, vil ikke-levert selvangivelse eller manglende opplysninger i selvangivelsen innebære at inntekt og formue må fastsettes etter ligningsmyndighetenes skjønn. Skjønnsligning medfører større ressursbruk for ligningsmyndighetene, da det er skattyter selv som er best i stand til å skaffe de opplysninger som er nødvendig for å foreta en korrekt ligning.

 

Siden inntektsåret 2000 har de fleste personlige skattytere mottatt forhåndsutfylt selvangivelse. Ordningen med forhåndsutfylt selvangivelse innebærer en betydelig forenkling av arbeidet med selvangivelsen. I tillegg yter likningskontorene rundt om i landet gratis hjelp til folk som har spørsmål og behov for hjelp til å fylle ut selvangivelsen. 

 

Hensynet til et rasjonelt masseforvaltningssystem for ligningen taler for at brudd på opplysnings- og selvangivelsesplikten sanksjoneres. Ligningslovens sanksjonssystem strekker seg fra forsinkelsesavgift, tilleggsskatt til straff. Anmeldelsespraksis viser at det i første rekke er de grove unndragelsessakene som anmeldes; saker som dreier seg om unndragelser av betydelige skatte- og avgiftsbeløp og unndragelser som er planmessig gjennomført.

 

En annen type regelsett er reglene om nedsettelse og ettergivelse i skattebetalingsloven § 41. Denne bestemmelsen åpner for at det kan inngås betalingsavtaler med personer som blir rammet av sykdom, dødsfall eller andre forhold som gjør det særlig vanskelig å betale visse skatter.

 

Vilkårene for å komme inn under den nevnte bestemmelsen i skattebetalingsloven er strenge. Slik må det også være. Det er nemlig flere forhold som skiller det offentlige fra private kreditorer, og som gjør det nødvendig med andre og mer restriktive regler ved innkrevingen av offentlige krav. Som skattekreditor har ikke det offentlige noe valg med hensyn til hvem man kommer i kreditorposisjon til, slike private kreditorer ofte har. I tillegg vil det offentliges skatte- og avgiftskrav i utgangspunktet ikke være sikret med pant eller kausjon.

 

De generelle reglene i dekningsloven som tar sikte på å verne skyldnere under innkrevingen, gjelder også ved inndrivelse av det offentliges skattekrav. Offentlige krav kan også omfattes av en gjeldsordning, noe som kan være aktuelt for personer med mer varige økonomiske problemer.

 

 

Med hilsen

 

 

Hege E. Gahr  e.f.

lovrådgiver

 

Bjørn Kolstad

seniorrådgiver