EU's dobbeltmoral Kutte i lønninger til offentlig ansatte og kutt i pensjoner osv. (19. okt. 2011) Det er et samlet EU som krever dette for å fortsette å gi støtte til land som trenger krisehjelp, det gjelder ikke minst Hellas, men også Italia, Spania, Portugal og kanskje flere andre. De har levet over evne, de har hatt for feilte lønninger, for gode pensjoner, for lav produktivitet, for lite skatt, de har latt det offentlige utføre tjenester som det private næringsliv sikler etter. Nå har de ikke lenger noe valg. Og man kan vel saktens være enig i at et regime som holder på slik, bør settes under administrasjon. Derfor er det så rart at EU gjør det motsatte i en helt utilbørlig grad. EU-administrasjonen har blitt en gedigen kreftsvulst. Hva det koster å ha mellom 15 og 40.000 ansatte er hemmeligholdt, men at EU bruker mange hundre milliarder kroner til å holde hjulene sine igang, er det liten tvil om. Det er rart at EU går så hardt ut mot medlemsland, når EU selv har blitt en topptung, kjempebyråkratisk, overadministrert, antakelig helkorrupt, og detaljorientert kreftsvulst i det Europeiske samfunnet styrt av lobbyister og pengemakten i verden - om ikke overstyrt. Det begynte som en god ide, det har blitt en tragedie. EU trenger reformer. EU sin jobb bør være å legge stragegier og prinsipper for et felles EU i bånn basert på demokratiske prinsipper. Ingen tvil om at det er godt for Europa at man kan reise på kryss og tvers uten å søke om visum eller stå i grensekø, uten å veksle om valuta i hvert eneste land. Dette er bra. Men når det har endt opp i en bokstavelig talt sinnsyk detaljrikdom, en grenseløs produksjon av lover og regler i tonnevis, en kastrering av demokratiske medlemsland og en overkjøring som hører til stater vi ikke liker å sammenligne oss med, ja da har det gått i skogen for lenge siden. Byråkrati er selvforsterkende. Vi har sett det i Norge også. Byråkratene er mestre i å lage regelverk og innføre praksis som er så komplisert å forstå og etterleve at det trenger, ja nettopp, flere byråkrater !!! Du vil selvfølgelig ALDRI få en byråkrat til å innføre noe som gjør ham selv overflødig. Og i EU har vi nå ti tusenvis av byråkrater med usedvanlig god lønn, gode betingelser, gunstige skatteregler, enestående pensjonsordninger og en innflytelse og makt som hører partipamper av forgangne kommunist-stater til. EU vil IKKE stramme inn for de rikeste. Det har blitt en global sykdom at de rikeste ikke skal betale skatt. De skal ikke betale inntektsskatt, ikke skatt på formue og eiendom, ikke på aksjegevinst, ikke på kapitalinntekter, ikke arveavgift og ikke avgifter på børs eller banktransaksjoner. Skatt er for vanlige folk. Og overalt ser vi det samme: Sosialisering av tapene, privatisering av gevinstene. Fordi EU-styret er grunnkorrupt, ønsker EU ikke fokusere på denne gruppen som får tilført enorme nye rikdommer hvert år, også i Norge, på vanlige folks bekostning. Land som råtner på rot, inklusive Norge, gjør det ikke fordi vanlige folk betaler for lite skatt men fordi de rikeste omtrent ikke betaler skatt i det hele tatt. Hvem skal sette EU på plass? Fordi EU-demokratiet i praksis ikke eksisterer, er det ingen som kan rette opp EU sin skjeve kurs. Det vil trolig bli verre og verre inntil EU selv går konkurs - dvs. medlemslandene trekker seg ut fordi de ikke lenger vil støtte et slikt regime. Da først kan vi få "et nytt Europa" - en demokratisk allianse av selvstendige demokratiske stater, ikke basert på byråkraters behov for detaljregulering eller produksjon av regelverk, ikke næringers behov for profitt, men på folkenes ønsker og behov. Før dette kan skje, må Hellas gå konkurs, og gjerne Italia og Spania og Portugal. Da nærmer vi oss.

Høyhastighetstog? No, we can't Det er på grunn av EU-regler ikke lenger mulig å bygge høyhastighetsbane til verken Finse eller Myrdal. Årsaken er de europeiske kravene til jernbanebygging. Det heter at stigningen skal være maks 12 promille. Det er klart, dersom vi ber EU dra til skogen med tøyset sitt (der det hører hjemme), da er mye fortsatt mulig. Både Finse og Myrdal stasjon ligger for høyt over havet til at fremtidens høyhastighetstog kan nå dit. (bt.no)

EU-dyret, det myke monsteret

EU-byråkratiet. Hvor mange mennesker som er ansatt - tildels med særdeles gunstige betingelser - i EU-byråkratiet varierer fra 15.000 til 40.000 mennesker avhengig av hvor du spør. Og byråkratiet fungerer som en voksende kreftsvulst. Enhver utvidelse av en institusjons kompetanse gir løfter om mer makt, mer penger og flere stillingshjemler. Boka tar for seg organiseringen i EU - eller mangel på organisering som noen vil si, med presidentene, visepresidentene generaldirektørene, direktørene, underdirektørene, kommisærene og komiteformennene. Direktoratene og kontorene og tjenestene innen EU er bare alt for mange å nevne her - om noen i det hele tatt har oversikt over alle. Samtidig må vi ikke blande sammen med andre Europa-institusjoner (47 land) som ikke er en del av EU (27 land).

Detaljstyringen. Boka trekker frem eksemplet med agurkforordningen (1677/88) som sier at agurken bare kan legges ut i butikken dersom krummingen ikke overstiger ti millimeter på en lengde av ti centimeter. Flere av disse forordningene ser nå ut til å falle for eget grep, selv i EU ser man det latterlige i dem. Likevel har vi fått en forordning 244/2009 med henblikk på "fastsettelsen av krav til miljøriktig utforming av husholdningslamper med ukonsentrert lys." Forordningen er på fjorten tettskrevne sider. Hva er det som får folk til å bruke tid på slikt?

Pengesluk og hemmelighold. Kommisjonen skjuler vanligvis de nasjonale bidragene til EU-budsjettet fordi anti-europeere kunne misbruke tallene. Trolig ligger administrasjonskostnadene et sted mellom 8,2 milliarder euro (6% av det samlete budsjettet) og 11,3 milliarder Euro (2009). Det synes å ligge i sakens natur at alle administrative regnskap holdes skjult for skattebetalerne, på samme vis som bidragene fra EU-medlemmene skjules for folket i medlemslandene. Dette samsvarer dårlig med det norske prinsippet om åpenhet i forvaltningen, et prinsipp som også enkelte norske politikere ser på som en uskikk.

Demokratiet gjelder ikke for byråkrater. Aller helst vil EU ha kontroll av informasjon og opinionsdannelse der det er mulig. Man har allerede forsøkt seg med egne meningsmålinger som entydig støtter EU. At bare 49% av medlemsfolket er positiv til sitt eget lands medlemskap, eller bare 42% av innbyggerne har tillit til EU-institusjonene skyldes selvfølgelig vrangvilje og uvitenhet. En annen sak som Enzensberger nevner, er avstanden mellom de kreative byråkratene og vanlige folk, en avstand som lett kan føre til reguleringer og forordninger som gjør menigmann til lovovertreder.

Demokratiets paradoks. Medlemsstatene i EU regner seg alle som demokratiske stater. Samtidig har de alle oppgitt de demokratiske standarder i overnasjonalt nivå i EU. Den demokratiske maktfordeling gjelder ikke i EU. Alt det vi forstår med demokrati forsvinner i et svart hull, vi får et "demokratisk underskudd". Men er det et tap eller en fordel at borgerne er politisk umyndiggjorte? Og er direkte valg av EU-parliamentet nok til å legitimitere bruken av ordet "demokratisk" om de saker som vedtas ?

Hvem bestemmer i EU ? Det finnes en bataljon med snille, pent kledde menn og kvinner i Brussel med tittelen Lobbyister. Det kan være grunn til å mistenke at det ikke er politikerne eller byråkratene som bestemmer, heller ikke lobbyistene. Det er pengemakten som bestemmer, dem som kjøper lobbyistene fra sak til sak. For Lobbyisten er det ikke sakens etikk som gjelder, det er betalingen. Medlemsland som vil ha gjennomslag for saker, er prisgitt de samme lobbyistene som kjenner irrgangene i EU. Den som betaler mest, vinner. Det blir litt som her hjemme i Norge: saker av høy prinsipiell viktighet som svært få maser om, blir liggende døde. Smale saker med bred mediedekning får gjennomslag hos politikerne. Er det det som kalles å "pisse i medvind"? Og selvfølgelig, vi har lobbyister her også!

Ansvarsfraskrivelse. Politikerne i EU-landene trekker på skuldrene og sier at dessverre klarte de ikke å påvirke beslutningene i Brussel. EU-kommisjonen på sin side påberoper seg at de bare følger medlemsstatenes ønsker. Dermed kan ingen gjøres ansvarlig for resultatene.

Utilgjengelig språk. For dem som liker folkeavstemminger, er språket i EU så vanskelig å forstå at da Irland sine 4,2 millioner innbyggere stemte over EU-traktaten, hadde knappe 250 av dem lest verket og ikke engang 25 av dem hadde forstått det. Når skrivekåte byråkrater slår til og produserer tusenvis av sider over bagateller utformet i finurlig byråkrati-juss, da går det ganske fort rett i skogen.

Og vi snakker om tonnevis med papir. Den såkalte Aquis communautaire, en monstrøs samling normer som ikke noe menneske noen gang har lest, omfatter i dag trolig over 150.000 sider. Aquis er juridisk bindende for alle medlemsland. Unionens lysningsblad veide i 2005 mer enn et tonn. Interesserte kan henvende seg til EUR-Lex, juridisk databank med gratis innsyn i samtlige av EU sine lover, alle de 1.400.000 dokumenter. Hvis du leser 100 dokumenter for dagen, tar det 38 år å lese dem. Da vil du bare oppdage at for hvert dokument du leser, produseres det to nye.

Sosialisering av tapene, privatisering av gevinstene. Og så har vi kommet til løsningen for dagens begredelige økonomiske situasjon. En liten ommøblering, rekalkulering, restrukturering, og de som er minst skyldige i nederlaget betaler regningen som vanlig. Hvordan spiller ingen rolle, enten det er skatteskjerpelser, pensjonsreduksjoner, inflasjon, valutakutt. Og som alltid: De aller rikeste går fri uten å blø, seierherrene uansett. Vi sitter igjen med en uggen følelse at EU er laget på de rikestes premisser og de fattigstes bekostning.

Du kan lese mer om EU på WIkipedia her
Flytdiagram over beslutningsprosessene i EU (?)