USA - en trussel ?

Hvilke argumenter er det som får noen til å si at USA er en trussel for verdensfreden? USA har gått fra å være en stabiliserende storebror til å bli en kilde til uforutsigbar-het og økonomisk press. Her er de viktigste argumentene som har dukket opp i debatten hos vestlige allierte:

1. Uforutsigbarhet og sikkerhetsgarantier

Den største frykten for mange europeiske land er at USAs sikkerhetsgaranti gjennom NATO ikke lenger er hugget i stein.

«Transaksjonell» politikk: Argumentet er at USA under Trump-administrasjonen ser på allianser som forretningsavtaler. Hvis et land ikke «betaler nok» (2%-målet), antydes det at USA kanskje ikke vil forsvare dem. Dette skaper usikkerhet som Russland kan utnytte.
Den amerikanske interessen for Grønland skapt dype gnisninger. Da Danmark nylig satte USA på sin liste over nasjonale trusselvurderinger, var det nettopp på grunn av frykten for amerikansk press eller «gunboat diplomacy» for å sikre kontroll over arktiske ressurser.

2. Økonomisk krigføring mot allierte

USA bruker i økende grad sin økonomiske makt som et maktmiddel, også mot venner.

Tariffer og toll: Argumentet her er at USA bruker tollmurer som straff eller brekkstang for å få viljen sin i helt andre politiske spørsmål. Dette undergraver det frie verdensmarkedet som Vesten har bygget opp sammen.
Sanksjoner: USA har tradisjon for å innføre sanksjoner som også rammer europeiske selskaper (såkalt «secondary sanctions»). Dette oppleves som et angrep på alliertes suverenitet og deres rett til å drive egen handelspolitikk.

3. Ideologisk og demokratisk ustabilitet

Det finnes en voksende bekymring for at USAs interne politiske splittelse i seg selv er en trussel mot stabiliteten i Vesten.

Eksport av polarisering: Mange europeiske politikere frykter at den ekstreme polariseringen i USA skal «smitte» og destabilisere deres egne demokratier.
Retrett fra felles verdier: Når USA trekker seg fra klimaavtaler (som COP) eller internasjonale institusjoner, etterlater de et tomrom. Argumentet er at et USA som ikke lenger tror på multilateralt samarbeid, i praksis blir en trussel mot den verdensordenen som har sikret fred i Europa siden 1945.

4. Sikkerhetspolitisk «alene-gang»

Allierte reagerer ofte sterkt når USA tar store beslutninger uten å konsultere dem. Eksempler som ofte trekkes frem er den brå uttrekningen fra Afghanistan eller de nylige utspillene om å avslutte krigen i Ukraina på premisser som europeiske land mener truer deres sikkerhet.

Oppsummert

USA har blitt så uforutsigbare og nasjonalistiske at de allierte føler de ikke lenger kan stole på dem. Dette tvinger Europa til å snakke om å kunne klare seg selv uten å være avhengig av Washington.

Hvorfor er vi usikker på USA?

Skepsisen mot USA i dag bygger på en lang liste med historiske hendelser som har fått allierte til å lure på om USA følger sine egne regler eller om de faktisk kjemper for en felles orden. Her er toppen av isfjellet:

1. Intervensjonisme og folkerett

Gjennom den kalde krigen og frem til i dag har USA gjennomført hundrevis av militære intervensjoner. For allierte land som baserer sin sikkerhet på internasjonale avtaler (som FN-pakten), har visse hendelser skapt dyp bekymring:

Vietnamkrigen (1955–1975) var det første store bruddet i tilliten. Mange europeiske land (som for eksempel Norge under Vietnam-demonstrasjonene) mente USA kjempet en urettferdig krig som forårsaket enorme lidelser uten et klart moralsk grunnlag.
Invasjonen av Irak (2003): Dette er kanskje det mest siterte eksempelet. USA gikk inn uten et FN-mandat og basert på bevis om masseødeleggelsesvåpen som viste seg å være feil. Dette skapte en dyp splittelse i NATO, der land som Frankrike og Tyskland nektet å delta og anklaget USA for å bryte folkeretten.

2. Støtte til autoritære regimer

Et av de sterkeste argumentene mot USAs rolle som «demokratiets forsvarer» er at de historisk har støttet diktaturer når det passet deres egne interesser:

Chile (1973): CIA støttet kuppet mot den demokratisk valgte Salvador Allende for å innsette diktatoren Augusto Pinochet.
Iran (1953): USA (og Storbritannia) veltet den folkevalgte Mossadegh for å sikre kontroll over oljen og gjeninnsette sjahen.
Israels folkemord hadde ikke vært mulig uten massiv støtte (penger, våpe, bomber) fra USA. Flere land er ikke komfortabel med dette.
Argumentet i dag: Kritikere peker på dette og sier: "USA er ikke opptatt av demokrati, de er opptatt av kontroll."

3. "America First" – En historisk gjenkomst

Mange glemmer at USAs nåværende nasjonalisme ikke er ny, men en del av en historisk pendel.

Isolasjonismen før 1941: USA nektet lenge å gå inn i både første og andre verdenskrig. Denne "oss selv nok"-holdningen ligger dypt i amerikansk historie.
Ut av avtaler: USA har en historie med å trekke seg fra eller nekte å ratifisere viktige internasjonale avtaler, som for eksempel Den internasjonale straffedomstolen (ICC), Kyoto-protokollen (klima), og nå sist Iran-avtalen. For de allierte fremstår USA da som en partner som bare er med så lenge de selv vinner 100% på det.

4. Økonomisk dominans og overvåking

Suez-krisen (1956): Da Storbritannia og Frankrike angrep Egypt, tvang USA dem til å trekke seg ved å true med å krakke den britiske økonomien (pundet). Dette var en brutal påminnelse til Europa om hvem som egentlig bestemte.
Snowden-avsløringene (2013): Avsløringene om at USA overvåket allierte ledere, inkludert Angela Merkel, skapte et sår i tilliten som fortsatt ikke er helt grodd. Mange lurer på om overvåkningne bare har blitt verre siden da.

Hvorfor føles det annerledes nå i 2026?

Forskjellen før og nå, er at man tidligere ofte så på disse hendelsene som "uhell" eller nødvendige onder i kampen mot kommunismen. I dag, spesielt med utviklingen i Venezuela og det økte presset på Europa, frykter mange at USA ikke lenger har en overordnet idealistisk plan, men opererer som en ren egoistisk stormakt.

Når USA nå bruker krigshandlinger eller retorikk om krigshandlinger for å ta kontroll over ressurser (som i Arktis eller Venezuela), ser mange europeere likhetstrekk med den gamle imperialismen de trodde vi var ferdige med.

Fra retorikk til aggresjon

Den ferske hendelsen i Venezuela (januar 2026) har rystet verden og er et stort brudd på de reglene som har styrt verden siden 1945.

1. Brudd på FN-pakten

Ifølge FN-paktens artikkel 2(4) er all bruk av makt mot en annen stats territorielle integritet eller politiske uavhengighet strengt forbudt.

Ingen selvforsvarsrett: USA har ikke kunnet bevise at de var under et direkte militært angrep fra Venezuela. Uten et mandat fra FNs sikkerhetsråd regnes en slik invasjon som en ulovlig angrepskrig.
Suverenitet: Ved å fysisk fjerne en leder fra eget territorium, ignorerer man prinsippet om at stater er likestilte og suverene i "eget hus".

2. Immunitet for statsledere

I internasjonal rett finnes et prinsipp som heter immunity ratione personae. Dette betyr at en sittende statsleder har absolutt immunitet mot andre lands domstoler.

Ved å stille Maduro for en amerikansk rett (slik de gjorde med Manuel Noriega fra Panama i 1989), hevder USA i praksis at deres nasjonale lover står over folkeretten.
Dette skaper en farlig presedens: Hvis USA kan gjøre dette, hva hindrer andre stormakter i å gjøre det samme mot ledere de misliker?

3. "Ker-Frisbie"-doktrinen vs. Folkeretten

USA har en spesiell rettslig tradisjon (Ker-Frisbie-doktrinen) som sier at en amerikansk domstol kan dømme en person uavhengig av om vedkommende ble brakt til landet på lovlig vis eller via kidnapping.

Konflikten: Mens dette er "lovlig" internt i USA, anses det som menneskerettsbrudd og ulovlig bortføring internasjonalt. FN-eksperter har nylig (januar 2026) fordømt aksjonen i Venezuela som en "normalisering av lovløshet".

4. Historiske paralleller

Mange trekker linjer til Invasjonen av Panama i 1989. Da ble general Manuel Noriega bortført og fraktet til USA for å stilles for retten for narkotikahandel.

Forskjellen i dag er at USA under Trump-administrasjonen er mer eksplisitte. Ved å kalle aksjonen i 2026 for en del av en ny plan om å ta kontroll over ressurser (olje), har man fjernet det "moralske sløret" man ofte brukte før.

Hvorfor dette føles som en trussel

For små land som Norge, er folkeretten det eneste vernet vi har mot stormakter. Når vår nærmeste allierte velger å ignorere disse reglene så fundamentalt som de har gjort i Venezuela, oppstår det et enormt dilemma: Kan vi stole på en partner som mener at "makt er rett"?

Intervensjoner

Har USAs intervensjoner vært for å fremme demokratiet eller for egennytte? Vi ser et mønster: Når amerikanske sikkerhets- eller økonomiske interesser har krasjet med et annet lands demokratiske valg, har USA valgt interessene sine.

1. Trussel mot amerikanske selskaper

Da Clinton ga ordre om å avfyre missiler mot den farmasøytiske fabrikken Al-Shifa i Sudan i 1998, var påstanden at det var et ”anlegg for kjemiske våpen”. Fabrikken var derimot kjent som den eneste kilden til 90 prosent av basismedisiner for et av verdens fattigste land.

2. Land som tok "jorden fra de rike"

Dette er kanskje det mest kyniske kapittelet. På 50-tallet ble flere demokratiske forsøk i Latin-Amerika knust fordi de truet amerikanske selskaper.

Guatemala (1954): President Árbenz ble demokratisk valgt og ønsket å gi udyrket jord til fattige bønder. Problemet var at jorden tilhørte det amerikanske selskapet United Fruit Company. CIA organiserte et kupp, styrtet den lovlige regjeringen og innsatte et militærdiktatur som førte til tiår med borgerkrig. Her ble en demokrat som prioriterte sine egne fattige over amerikansk profitt knust av USA

3. Land med ressurser de ville kontrollere selv (Olje og kobber)

Når land har forsøkt å nasjonalisere naturressurser for å bruke pengene på egen befolkning (skoler, sykehus), har USA ofte reagert med makt.

Iran (1953): Statsminister Mossadegh ville nasjonalisere Irans olje, som ble kontrollert av britene. CIA og britisk etterretning veltet ham og ga makten til Sjahen (en diktator). Resultatet var 25 år med undertrykkelse før den islamske revolusjonen i 1979.
Chile (1973): Salvador Allende ble valgt på et program om å nasjonalisere kobberminene (eid av amerikanske Anaconda og Kennecott). USA støttet general Pinochets brutale kupp. Her ble et fungerende demokrati erstattet med et regime som torturerte tusenvis, fordi "økonomisk frihet" for amerikanske selskaper ble prioritert høyere enn politisk frihet for chilenerne.

4. Den nye normalen i 2026: Venezuela

Det vi ser nå i januar 2026 med Operasjon Absolute Resolve i Venezuela, føyer seg rett inn i dette mønsteret, men med en mer utilslørt retorikk.

Ressurser vs. Demokrati: President Trump har i januar 2026 vært uvanlig ærlig og uttalt at USA vil "styre" Venezuela til oljeinfrastrukturen er bygget opp igjen.
Skatt og gjeld: Invasjonen begrunnes offisielt med narkotikasmugling (likt Panama i 1989), men kritikere peker på at kontroll over verdens største oljereserver og sikring av amerikanske kreditorers krav er den egentlige drivkraften.

Konklusjon: Er det konsekvent?

Nei, USA har ikke vært konsekvente "demokratibyggere". De har bygget sterke demokratier i land som Tyskland og Japan etter 1945, fordi det tjente deres sikkerhet mot Sovjetunionen.

Men i det globale sør (Latin-Amerika, Midtøsten, Afrika) har mønsteret vært et annet: Land som utfordrer amerikanske selskaper, tar tilbake jord, eller nasjonaliserer ressurser, har blitt definert som "trusler" uavhengig av om de var demokratiske eller ikke.

Har flere land grunn til å frykte USA ?

Det er noe som «skurrer» – noe som nå (i januar 2026) deles av stadig flere statsledere, også i Vesten. USA har gått fra å være en «regelstyrt stormakt» til å bli det mange kaller en «predatorisk stormakt». Her er grunnene til at land i både Vesten og resten av verden nå føler en reell frykt for USA:

1. Fra «Politi» til «Dommer og Bøddel»

Tidligere forsvarte USA sine handlinger med at de opprettholdt en internasjonal orden. Nå er masken kastet:

Den nye «Donroe-doktrinen»: Trump-administrasjonen har erklært at de har rett til å gripe inn militært hvor som helst på den vestlige halvkule for å beskytte amerikanske interesser. Invasjonen av Venezuela og bortføringen av Maduro er det fremste eksempelet.
Trusler mot allierte: At Danmark nylig satte USA på sin offisielle trussel-liste på grunn av presset mot Grønland, er historisk. Det betyr at selv våre nærmeste naboer nå vurderer amerikansk aggresjon som en risiko på linje med russisk sabotasje. Andre land har vært nødt til å forholde seg til denne nye situasjonen.

2. Økonomisk våpengjøring (Tariff-krigen)

USA bruker nå sin kontroll over det globale finanssystemet (dollaren) og sitt enorme marked som et rent utpressingsmiddel:

Toll som straff: I 2026 har vi sett ekstreme tollmurer mot ikke bare Kina, men også Mexico, Canada og EU. Dette er ikke lenger bare handelspolitikk; det er en form for økonomisk krigføring som skaper fattigdom og ustabilitet hos USAs egne partnere.
Sanksjonspress: Land som Norge og Tyskland blir tvunget til å følge amerikanske sanksjoner mot tredjeland, selv når det skader vår egen økonomi. Hvis vi nekter, risikerer våre banker å bli stengt ute fra dollarmarkedet.

3. Den interne «revolusjonen» i USA

Eurasia Group har nylig (januar 2026) rangert «Den amerikanske politiske revolusjonen» som den største globale risikoen i år.

Uforutsigbarhet: Når et land med 5000 atomvåpen og verdens største hær er i dyp intern splid, og der rettsstaten (checks and balances) svekkes, blir landet farlig for omverdenen.
Oppsigelse av avtaler: USA har i det siste trukket seg fra nesten alt av internasjonalt samarbeid, inkludert de siste restene av atomnedrustningsavtaler og klimasamarbeidet (COP). Dette etterlater verden i et lovløst vakuum.

Hva betyr dette for verden?

Mange land i det «globale sør» (som Brasil, Indonesia og Sør-Afrika) føler at USA nå opererer med en «Hyper-imperialisme». De ser at USA tar det de har lyst på (ressurser) og straffer de som ikke bøyer av.

Risikobildet i 2026:

Land som føler seg truet er Venezuela, Mexico, Cuba, Danmark (Grønland), Canada, Kina, Colombia. For hele verden: Oppsigelse av atomavtaler (økt atomrisiko).

Det som skurrer, er altså at USA ikke lenger oppfører seg som en partner som vil bygge en bedre verden, men som en gigantisk spiller som kun tenker på kortsiktig egenvinning. For små land betyr dette at den "beskyttelsen" vi trodde vi hadde, nå har blitt en kilde til usikkerhet.

Tyrannosaurus Rex

Ordet "predatorisk" gir assosiasjoner om en tyrannosaurus som glefser rundt seg, en skremmende god metafor for hvordan mange land opplever USA i 2026. En T-Rex er topp-predatoren – den største, sterkeste og mest fryktinngytende skapningen i sitt økosystem. Men som metafor for dagens USA, er det tre ting som gjør bildet spesielt treffende:

1. Behovet for konstant næring (Ressurser)

En T-Rex må spise enorme mengder for å holde maskineriet i gang. Når vi ser på USAs politikk i januar 2026, ser vi en stormakt som ikke lenger snakker om "idealer", men om "behov".

De ser oljen i Venezuela og "glefser" etter den for å sikre sin egen energi- og økonomiske dominans.
De ser mineralene på Grønland og presser Danmark fordi "rovdyret" trenger råvarer til sin egen industri.

2. Alt som beveger seg er et bytte

Problemet med en sulten T-Rex er at den ikke skiller mellom fiender og venner; den ser bare kalorier.

Tidligere var USA som en "gjeterhund" som beskyttet flokken (Vesten).
Nå oppleves de mer som en predator som plutselig kan snu seg mot sine egne allierte (som Canada eller EU) med tollmurer og økonomiske sanksjoner hvis de føler at de kan "spise" en del av deres markedsandeler.

3. "Might makes right" (Makt er rett)

En dinosaur forhandler ikke. Den bruker sin størrelse og sine tenner til å få det den vil ha.

Når USA nå fysisk henter ut ledere fra andre land (Maduro) eller ignorerer domstolen i Haag, er det akkurat som predatoren som tråkker ned gjerdene. De gjør det fordi de kan, ikke fordi det er lovlig eller moralsk riktig.

Hvorfor det "skurrer" for oss

Det som gjør dette ekstra ubehagelig for land som Norge, er at vi har bygget hele huset vårt (vår sikkerhet og velstand) inne i "innhegningen" til denne dinosauren.

Så lenge T-Rexen var rolig og fokusert på monstrene på utsiden (den kalde krigen), følte vi oss trygge. Men i 2026, når den begynner å dulte borti vårt eget hus, kreve våre ressurser eller ignorere våre lover, innser vi at vi ikke har noen måte å stoppe den på. Skal vi prøve å blidgjøre predatoren ved å gi den det den vil ha (mer penger, mer kontroll, støtte til invasjoner), eller skal vi gå sammen med andre "byttedyr" for å prøve å bygge et nytt gjerde (strategisk autonomi)?

Så langt har Norge vært særdeles forsiktig med å kritisere USA.

Who is next ?

Basert på dataene vi har per januar 2026, ser vi at «predatoren» ikke bare glefser tilfeldig, men følger et mønster som kombinerer ressursbehov med geopolitisk utrenskning. Suksessen med Operasjon Absolute Resolve i Venezuela (3. januar 2026) har fungert som en vitamininnsprøytning for denne strategien. Her er landene som ut fra troppeforflytninger, retorikk og økonomiske sanksjoner står mest utsatt til akkurat nå:

1. Cuba: Den neste «frukten»?

Etter at Maduro ble tatt, er Cuba ekstremt sårbart.

Retorikk: Trump har allerede (11. januar 2026) gitt beskjed om at de må «make a deal or face the consequences».
Handling: USA har lovet å kutte all oljetilførsel fra Venezuela til Cuba. Uten denne oljen kollapser den cubanske økonomien totalt.
Trussel: Strategien her ser ut til å være å skape økonomisk kaos for så å intervenere militært under dekke av å «støtte folket mot et regime i sammenbrudd».

2. Iran: Den økonomiske kvelningen

Iran står i en ekstremt farlig posisjon i januar 2026.

Sanksjoner/Toll: USA har nylig (9. januar 2026) truet med 25 % straffetoll på alle land som gjør business med Iran. Dette er en form for økonomisk beleiring som rammer Kina, India og Tyrkia direkte.
Militær trussel: Etter fjorårets angrep på Irans atomprogram, har Trump uttalt at USA vil intervenere direkte hvis det iranske regimet bruker vold mot demonstrantene som nå fyller gatene i alle 31 provinser. Her brukes «humanitær bekymring» som brekkstang for et mulig regimeskifte.

3. Mexico: Presset på grensen

Mexico opplever nå et USA som bruker «Big Stick»-diplomati mer enn noen gang siden 1900-tallet.

Retorikk: Trump har advart Mexico om at de «kan bli de neste» hvis de ikke stopper migrantstrømmen og narkotikakartellene umiddelbart.
Straffetoll: Mexico står overfor tollsatser på opptil 30 % på varer som ikke følger de nye amerikanske kravene.
Tropper: Det er rapportert om økt aktivitet langs grensen, og retorikken om at «kartellene er terrorister» åpner for amerikanske rakettangrep eller spesialoperasjoner inne på mexicansk jord uten tillatelse.

4. Danmark (Grønland): Den arktiske fronten

Dette er kanskje det mest urovekkende for oss i Norden.

Sanksjoner mot allierte: At USA bruker økonomisk press og trusler mot et NATO-land for å få kontroll over ressurser (Grønland), viser at ingen er trygge.
Status: Danmark har nylig oppgradert USA til en sikkerhetstrussel. Dette er ikke lenger bare en vits om å «kjøpe en øy», men et reelt geopolitisk press som splitter Vesten.

Analysen bak

USA opererer nå etter en mal der de først isolerer et land økonomisk (toll/sanksjoner), så skaper de internt kaos, og til slutt bruker de sin militære overlegenhet til å «rydde opp» – akkurat slik de gjorde i Venezuela for to uker siden. Ofte har de en potensiell ny regjering eller president i "jakkeermet", klar til å tas ut hvis regimet faller.

Den gamle regelen om at «vi er allierte, så vi er trygge» ser ikke lenger ut til å gjelde fullt ut.

Og selvfølgelig, hvis noen snakker mot USA eller skulle finne på å sanksjonere USA slik USA sanksjonerer andre, da ....