Reidar Kaarbø
redaktør hvamenerpartiene.com
Freden krever at vi tør å tenke større
Mens krigen rasere i Ukraina og eskaleringen truer i Midtøsten, sitter vi fast i en utslitt oppskrift: Mer våpen og hardere linjer skal påmagisk skape fred. Men hva om den raskeste veien til fred ikke handler om å presse motparten til underkastelse, men om å utvide bildet?
Nå utfordres vi til å løfte blikket fra slagmarkens snevre grenser og stille det ubehagelige spørsmålet: Tør vi å gjenreise et diplomati som faktisk tar alle parters trygghet på alvor, før multipolare spenninger drar hele verden ut i en større katastrofe?
Måter denne tilnærmingen utfordrer oss på:
Fra symptombehandling til årsaksforklaring: I stedet for å kun diskutere hvor grensene skal gå eller hvilke våpen som skal leveres, må vi tørre å diskutere hvordan en varig, pan-europeisk sikkerhetsarkitektur faktisk skal se ut. Fred skapes ikke når den ene siden opplever total utrygghet.Det intellektuelle motet til å snakke sammen:
Samtalen utfordrer oss til å innse at diplomati ikke er å «gi etter», men å gjenkjenne motpartens eksistensielle frykt. Å våge å etablere arenaer der stormakter kan møtes og forhandle – enten det gjelder Russland i Europa eller Iran i Midtøsten – er ikke svakhet, men strategisk nødvendighet.Et oppgjør med «eskalere for å deeskalere»:
Den rådende logikken om at mer smerte automatisk fører til kompromiss vil i en geopolitisk kontekst ofte bare forsterke oppfatningen av en eksistensiell trussel. Det tvinger oss til å spørre: Hvilke handlinger bygger reell trygghet, og hvilke handlinger driver bare blokkene tettere sammen mot oss?Oppsummering av samtalen
Her er et strukturert konsentrat av samtalen mellom Glenn Diesen og George Beebe (tidligere direktør for Russland-analyse i CIA, nå direktør for Grand Strategy ved Quincy Institute) som ligger på Youtube her:George Beebe: The Peace Plan with Russia the West Ignores
Hovedtema: «Å forstørre problemet» for å oppnå fred
Intervjuet tar utgangspunkt i Eisenhower-sitatet: «Hvis et problem ikke kan løses, gjør det større.» Beebe argumenterer for at i stedet for militær eskalerering, må USA og Vesten utvide det diplomatiske rammeverket for å løse Ukraina-krigen og spenningene i Midtøsten [00:24].1. Konflikten i Ukraina og europeisk sikkerhetsarkitektur
Mer enn en bilateral konflikt: Krigen handler ikke bare om territorium mellom Russland og Ukraina, men i bunn og grunn om sikkerhetsarkitekturen i Europa og Russlands rolle etter Berlinmurens fall [01:49].Grensene for militær seier: Selv om Russland teoretisk sett skulle beseire den ukrainske hæren, står de fortsatt overfor et utvidet, rearmert og fiendtlig NATO. Militær makt alene kan ikke løse dette grunnleggende problemet for noen av partene [02:55].
Eskalering fungerer ikke: Vestens logikk om å «eskalere for å deeskalere» (f.eks. ved å tillate langdistanseangrep mot Russland) forsterker bare den russiske oppfatningen om at dette er en eksistensiell konflikt mot et ekspansivt NATO [07:17].
2. Prinsippet om «Sikkerhetens udelelighet»
Historisk fundament: Beebe viser til prinsippet fra Helsinki-erklæringen (1975) og Paris-sjaftet (1990) om at ingen stat kan styrke sin egen sikkerhet på bekostning av andres (indivisibility of security) [09:08].Balansering av prinsipper: Diplomati må balansere motstridende normer – som territoriell integritet og nasjonalt selvbestemmelsesrett mot kollektiv sikkerhet [11:36].
NATO kan ikke være den eneste løsningen: NATO kan ikke fungere som en pan-europeisk sikkerhetsorganisasjon fordi Russland står utenfor og opplever det som en direkte trussel [13:28]. Beebe foreslår et nytt, mindre europeisk organ (tilsvarende et regionalt FN-sikkerhetsråd) der Russland har en reell stemme [15:00].
3. Endrede geopolitiske realiteter
Enden på den unipolare verden: USA lever ikke lenger i tiden rett etter den kalde krigens slutt. Forsøket på et liberalt hegemoni har feilet [20:58].Strategisk selvmål: USA-ledet politikk har presset Russland, Kina og Iran inn i et tettere sikkerhetssamarbeid – det geopolitiske scenariet Zbigniew Brzezinski advarte sterkest mot i sin tid [21:35].
4. Parallellen til Iran og Midtøsten
Helsinki-prosessen som modell for Iran: På samme måte som Helsinki-avtalen fratikk Sovjetunionen narrative fordeler og åpnet for gradvis endring, mener Beebe at USA bør åpne for normale diplomatiske relasjoner og lempe på økonomiske sanksjoner overfor Iran [26:27].Å fjerne «Fiendebildet»: Ved å fjerne USA som «den store Satan» mister teokratiet i Teheran sitt viktigste verktøy for å kontrollere befolkningen, noe som kan fremme interne reformer over tid [29:32].
Sårbarhet i Gulfen: Militære amerikanske baser i Bassenget beskytter ikke lenger regionen, men gjør i praksis vertslandene til mål [33:05].