Del 2: Afghanistan 2021 - 2026

Når storpolitikken sparker feil vei

Av: Reidar Kaarbø 31. mai 2026
redaktør www.hvamenerpartiene.com

Grafikk: AI til fri benyttelse
    

Redaksjonell advarsel:

Den saken du nå skal lese, beveger seg inn i et storpolitisk og realpolitisk landskap som ligger så langt utenfor min komfortsone og faglige kompetanse at jeg normalt ville rygget baklengs ut av rommet. Men ettersom Sentral-Asias intrikate maktspill er mer fascinerende enn den mest intense thriller, har jeg likevel dristet meg ut på glattisen. Skulle analysen inneholde geopolitiske skivebommer, skylder jeg herved hundre prosent på min digitale AI-assistent på bakrommet. God lesning!

Sanksjonenes paradoks: Hvordan Washingtons kvelertak skaper et nytt Sentral-Asia

Mens Vesten retter blikket mot andre brennhete konflikter, utspiller det seg et storpolitisk drama i maktvakuumet etter USAs uttrekning fra Afghanistan i 2021. Det er en historie om kynisk realpolitikk, der geografi, gassrørledninger og bunnløs statsgjeld tvinger bitre fiender til sengs – og der amerikanske sanksjoner har fått en uforutsett bieffekt: De skyver regionen rett inn i hendene på Kina.

Da de siste amerikanske soldatene forlot rullebanen i Kabul i august 2021, etterlot de seg et land i økonomisk sjokk. Washington reagerte umiddelbart med å fryse den afghanske sentralbankens milliarder og innføre et drakonisk finansielt kvelertak. Den offisielle retorikken handlet om moral, terrorbekjempelse og kvinners rettigheter. Den uoffisielle strategien var imidlertid mer kynisk: USA kuttet tapene og forventet at Taliban ville forbli en isolert, vanstyrt geriljagruppe innelåst i et økonomisk fengsel.

Men Washington undervurderte to ting: Talibans brutale, korrupsjonsfrie gjennomføringsevne, og Kinas evne til å lukte et maktvakuum.

Glansbildet i 4K

Infrastrukturprosjektene rulles nå ut i høyt tempo i Afghanistan. Digitale reportasjer dokumenterer gjenåpningen av den strategisk avgjørende Salang-tunnelen i Hindu Kush-fjellene, og gravingen av den gigantiske Qosh Tepa-kanalen i nord – et av verdens største kunstige vannveiprosjekter.

Hvordan klarer et sanksjonert regime i et sultrammet land å finansiere milliardinvesteringer i betong og gravemaskiner? Svaret er en ekstremt aggressiv og pragmatisk økonomisk politikk. Taliban har utradert korrupsjonen på tollstasjonene, støvsuger landet for skatter, og overlater regningen for befolkningens sult og velferd til FN og internasjonale hjelpeorganisasjoner. Statens egne inntekter sluses uavkortet inn i infrastruktur.

Samtidig har de industrialisert landets råvarer. Hver eneste dag ruller lange kolonner med lastebiler fulle av afghansk kull over grensen til Pakistan. Det bringer oss til regionens største paradoks: det dysfunksjonelle naboskapet.

De siamesiske tvillingene

Forholdet mellom Kabul og Islamabad er i dag mer spent enn på tretti år. De er på randen av åpen militær konflikt på grunn av terrorgrupper som herjer på tvers av grensene. Likevel er de økonomisk siamesiske tvillinger, dømt til å gjøre forretninger. Pakistan er i en kronisk energikrise og mangler dollar; de er avhengige av det billige afghanske kullet for å holde lysene på i sine storbyer.

Men det er på det virkelige storpolitiske sjakkbrettet – gassrørledningen TAPI (Turkmenistan–Afghanistan–Pakistan–India) – at den virkelige lammelsen oppstår. Geografisk sett er denne korridoren, eller det logiske alternativet gjennom Iran, nøkkelen til å løse hele Sør-Asias energibehov.

Men TAPI-rørledningen gjennom Afghanisntan har gått i stå, – ingen gass går gjennom.

Det samme gjelder IP-rørledningen (Iran - Pakistan - rørledningen) som Iran for flere år siden bygget frem til den pakistanske grensen. Pakistan tør ikke signere noen avtale der heller - prosjektet har gått i stå.

Hvorfor? Fordi USA har et økonomisk ballegrep på Pakistan.

Papirmøllen som våpen

Pakistan er teknisk konkurs og holdes kunstig i live av gjentatte kriselån fra Det internasjonale pengefondet (IMF). Siden USA sitter med den reelle fjernkontrollen til IMF, trenger ikke Washington å sprenge en eneste rørledning eller stasjonere én eneste soldat i regionen for å stanse TAPI. De bruker sekundærsanksjoner og papirmøllen som våpen.

Beskjeden til generalene i Islamabad er krystallklar: Hvis dere signerer de endelige avtalene som gir Taliban eller Iran friske transittinntekter i dollar, stenges IMF-krana i morgen tidlig. Pakistanske byråkrater tvinges derfor til å balansere på en line som er tynnere enn en sytråd. De må velge mellom å mangle gass til vinteren, eller å gå tom for dollar i morgen. Valget faller alltid på dollaren, og prosjektene treneres på ubestemt tid.

Kinas høsting

Dette kvelertaket har imidlertid skapt en utilsiktet dynamikk. Ved å blokkere vestlig kapital og tvinge Pakistan til å trenere regionens naturlige handelsruter, har USA skapt den perfekte grobunn for Kina.

Kineserne opptrer som arkitekten i bakgrunnen. De tar ingen finansiell risiko og graver ingen grøfter selv. I stedet tilbyr de Taliban en kynisk byttehandel: Hvis dere bruker deres egne penger og arbeidere på å bygge infrastrukturen, står vi klare til å kjøpe oljen, kobberet, litiumet og landbruksproduktene som kommer ut av det. Veiene Taliban oppgraderer, og kanalen de graver, blir i realiteten skreddersydd for å koble Afghanistan direkte på Kinas «Belt and Road Initiative».

Amerikansk utenrikspolitikk har dermed oppnådd det motsatte av sin hensikt. Sanksjonene som skulle kvele Taliban og isolere Iran, har i stedet skapt et lukket økonomisk økosystem i Sentral-Asia – et system der USA har mistet all reell innflytelse, og der Kina nå sitter og høster fruktene av infrastrukturen Taliban bygger med sine egne, desperate midler.

Tankeeksperimentet: Hvordan løse floken?

Når man skreller bort de fine dressene og de avanserte økonomiske forkortelsene, ligner dynamikken i Sentral-Asia mest på en fastlåst barnehagekonflikt. Men hvis man hevet seg over sanksjonskomiteer, historisk bitterhet og stormaktsambisjoner – hvordan ville en logisk, overordnet løsning faktisk se ut?

Hvis man skulle omdefinert spillereglene i regionen og tvunget frem en virkelighet der samarbeid var den eneste måten å overleve på, måtte den storpolitiske floken løses gjennom fire radikale grep:

1. En regional energivaluta

Det som lammer land som Pakistan i dag, er at all handel må sluses gjennom et vestlig kontrollert dollarsystem. En bærekraftig løsning krever opprettelsen av en lukket, digital energivaluta for regionen. En valuta som utelukkende kan brukes til å handle energi, mat og vann mellom Turkmenistan, Iran, Afghanistan, Pakistan og India.

Når ingen eksterne stormakter kan fryse eller sanksjonere transaksjonene, mister sanksjonsvåpenet sin kraft, og landene kan handle kritisk infrastruktur uten frykt for umiddelbar statskonkurs.

Dette lukter jo BRICS lang vei - til tross for at flere land er skeptiske til å ta inn en muslimsk styrt stat som Afghanistan.

2. Vann-for-gass-byttet

Den gigantiske Qosh Tepa-kanalen som Taliban graver, skaper dyp uro i nabolandene, som frykter for sine vannrettigheter. Løsningen ligger i å koble ressursene sammen i en gjensidig avhengighet: Turkmenistan og Usbekistan garanteres faste, overvåkede vannkvoter fra Amu Darya-elven. Til gjengjeld forplikter de seg til å levere gassen gjennom TAPI-rørledningen til en subsidiert pris. Ingen av landene kan da skru av kranen for naboen uten å ødelegge for seg selv.

3. Wakhan-korridoren som frihandelssone

For å hindre at Kina opptrer som en ren økonomisk kolonimakt som dikterer betingelsene på bakrommet, må den smale Wakhan-korridoren – der Afghanistan møter Kina – gjøres om til en internasjonal frihandelssone under felles regional kontroll. Her må pakistanske tekstiler, afghanske landbruksvarer og turkmensk energi møte kinesisk teknologi på like premisser, i et åpent og balansert marked.

4. Organisk sikkerhet fra bunnen og opp

Den største barrieren for rørledninger og transport er frykten for sabotasje og terror. I stedet for militær makt ovenfra, må eierskapet til rørledninger og transportkorridorer legges til et regionalt konsortium der de lokale stammelederne på begge sider av grensene eier aksjer.

Når en prosentandel av profitten utbetales direkte til lokalsamfunnene hver måned – og utbetalingene stopper umiddelbart hvis et rør blir sprengt – blir det lokalbefolkningens egen, direkte økonomiske interesse å sørge for sikkerheten.

Geografien ligger klar

Det store paradokset er at naturen allerede har gjort sin del av jobben. Gassen ligger i Turkmenistan og Iran, det uutnyttede landbrukspotensialet ligger i Afghanistan, og de energihungre millionene bor i Pakistan og India.

Puslespillet er ferdig tegnet av geografien. Det er kun menneskenes frykt, sanksjoner og politiske dobbeltspill som hindrer brikkene i å falle på plass.

Teksten er utarbeidet i samarbeid med digital AI-assistent, mai 2026.

---

Og så dukket det opp en artikkel på Steigan.no i dag:

Pakistan åpner Irans handelskorridor utenfor Washingtons kontroll

Den fyller ut hva vi har skrevet ovenfor med den siste utviklingen i området, og åpner for følgende kommentarer:

1. Det store paradokset: Pakistan som USAs «nye» favoritt

Dette snur opp ned på det klassiske bildet av Pakistan som en sanksjonert, isolert stat kontrollert av vestlige gjeldskrav berørte ovenfor). Her ser vi i stedet Donald Trumps velkjente, transaksjonelle utenrikspolitikk i praksis:

I stedet for å bruke IMF-pisken til å kvele all kontakt, omfavner Trump general Asim Munir.

Hvorfor? Fordi USA akkurat nå trenger en pragmatisk, atomvåpenbevæpnet mekler som faktisk kan snakke med Teheran etter at Hormuzstredet ble stengt.

2. Sanksjonenes tøyelige grenser

Dette er kanskje det mest kyniske og interessante poenget i teksten. Det bekrefter det gamle ordtaket om at «nød lærer naken kvinne å spinne» – også i storpolitikken.

Når Hormuzstredet stenges og oljeflyten trues, blir Washington plutselig villig til å se helt bort når Pakistan åpner seks landruter for iransk transitthandel. Så lenge Pakistan leverer på det USA faktisk bryr seg om (å demme opp for Kina og fungere som diplomatisk kanal), får de lov til å gi Iran et lite økonomisk pustehull i form av mat og nødvendige varer.

3. Teppet trekkes unna for Taliban

Det mest dramatiske skiftet er det artikken kaller «Iran vender tilbake som strategisk dybde». Helt siden 1980-tallet har det pakistanske militæret (ISI) tviholdt på ideen om at de må kontrollere Afghanistan for å ha en trygg ryggdekning mot India. Nå sier sentrale etterretningskilder (som Major Amir i artikkelen) rett ut at Afghanistan aldri har vært en ressurs, men et problem.

Ved å skifte fokus mot Iran, isoleres Taliban-regimet i Kabul ytterligere. Det forsterker poenget fra den forrige teksten vår: Afghanistan blir stående mer alene, prisgitt kyniske bilaterale avtaler med Kina.

4. Splitt-og-hersk mot Kina og Russland

Legg merke til analysen på slutten: USA tolererer at Pakistan flørter med Russlands transportkorridor (INSTC) og åpner grensen mot Iran, fordi Washingtons virkelige eksistensielle panikk handler om Kina. Så lenge Pakistan ikke gir Kina frikort til å bruke Gwadar-havnen som en ren kinesisk militærbase, er USA villige til å strekke strikken langt når det gjelder pakistansk handel med de andre eurasiske stormaktene.

Artikkelen på Steigan.no viser at mens vi i det ene øyeblikket kan analysere hvordan et land er låst av sanksjoner og gjeld, kan en akutt krise (som luftkrigen med India i 2025 eller stengingen av Hormuzstredet) snu opp ned på alliansene over natten. Pakistan har gått fra å være en "forlatt amerikansk marionett" til å bli en maktfaktor som balanserer hårfint mellom Kina, Iran, Russland og USA.

Dette er storpolitisk thriller på høyt nivå! Og vi har ikke sett siste episode ...