Grafikk: AI til fri benyttelse
    

Krigen i Afghanistan – 25 år etter

Lang nok tid?

Det tok 50 år før vi kunne si at USAs krig mot Nordvietnam skjedde på grunn av et "false flag" angrep, konstruert av amerikanske ledere for å gi USA legitimitet til å krige.

For 25 år siden startet krigen i Afghanistan. Men har det gått lang nok tid til at vi kan diskutere hva denne krigen egentlig dreiet seg om? Det ser ikke slik ut.

Svar på terrorhandlingene

Spør du folk som var over 20 år i 2001 hvorfor krigen startet, svarer de aller fleste "som følge av terrorhandlingene i USA den 11. september 2001". Er det mulig at det finnes andre svar? Denne artikkelen gir et alternativt svar, bygget på historiske hendelser. Men den blir fortsatt refusert av alle de store mediene. "Den blir så komplisert å faktasjekke," var ett svar. Den offisielle versjonen er så lett å faktasjekke: USA sier det er slik, og da er det slik.

9/11 ble angivelig utført av 19 terrorister, hvorav 15 var fra USAs gode venn Saudi-Arabia, ledet av Osama bin Laden som også var fra Saudi-Arabia. Hva er da mer naturlig enn å invadere, ikke Saudi-Arabia, men Afghanistan?

Fakta fra historieboka

Sovjetunionen ble oppløst i desember 1991. Allerede året før begynte flere av republikkene sitt arbeid med sine suverenitetserklæringer. Landene i Sentral-Asia satt på enorme forekomster av olje og gass, og amerikanske investorer sto i kø for å skaffe seg rettigheter.

Enron fikk i 1993 tillatelse til å bygge verdens største gasskraftverk utenfor Mumbai i India, og mottok 400 millioner dollar fra USA til å utvikle gassfelt i Usbekistan som skulle skaffe billig gass til kraftverket.

På midten av 1990-tallet inngikk det amerikanske olje- og gasselskapet UNOCAL (Union Oil Company of California) avtaler med Turkmenistans regjering om rettigheter til transport og utnyttelse av de enorme naturgassreservene der.

For Unocal og Enron var forutsetningen for å tjene penger at det ble lagt en gassrørledning gjennom Afghanistan ned til Det indiske hav der verdensmarkedet nærmest sto i kø og ventet på dem. Planer for gassrørledningen ble lagt, og utsiktene var gode.

USA var tungt inne økonomisk, både med direkte støtte, med lån og med lånegarantier. Alle de involverte landene så store muligheter til gevinst. Ikke minst var USA interessert i olje og gass som IKKE var avhengig av transport gjennom Russland eller Iran, den gang som i dag.

Skjær i sjøen

I 1996 inntok Taliban Kabul og fikk kontroll over mesteparten av landet, noen sier med stilltiende velsignelse fra USA.

I 1997 inviterte Unocal en delegasjon fra det nylig etablerte Taliban-regimet til Houston, Texas. Blant rådgiverne som jobbet for å lande en rørledningsavtale med de fundamentalistiske mullaene, var en ung, afghansk-amerikansk strateg ved navn Zalmay Khalilzad.

7. august 1998 ble de amerikanske ambassadene i Kenya og Tanzania bombet, og angrepene ble knyttet til Al-Qaida og deres beskyttere i Taliban. Alle planer om en gassrørledning gjennom Afghanistan gikk i stå. Dette var trolig øyeblikket USA startet planleggingen av en krig mot Taliban.

Et nytt Pearl Harbor

I tenketanken PNAC (Project for the New American Century) satt skikkelser som Dick Cheney, Donald Rumsfeld og Paul Wolfowitz. Deres erklærte mål var å sikre USAs globale hegemoni i det nye århundret. I en sentral rapport fra september 2000 påpekte de imidlertid en kald realitet: Prosessen med å få aksept i folket til krig ville ta tid – med mindre det inntraff "en katastrofal og katalyserende hendelse – som et nytt Pearl Harbor"».

Men før PNAC-klikken kunne sette sine geostrategiske ambisjoner ut i livet, trengte de regjeringsmakt. Den ble sikret under det dypt omstridte presidentvalget i november 2000.

Coup2k - presidentvalget ble kuppet i 2000

Valget hang på vippestaten Florida, der George W. Bush offisielt vant med en hårfin margin på fattige 537 stemmer. Mens offentligheten fokuserte på ufullstendige stemmesedler og den påfølgende juridiske thrilleren i USAs høyesterett (Bush v. Gore), foregikk den reelle manipulasjonen i kulissene måneder i forveien.

Jeb Bush,George W. Bush sin yngre bror og en av de opprinnelige underskriverne av PNAC-manifestet, satt som guvernør i Florida. Hans administrasjon leide inn det private dataselskapet DBT Online for å "vaske" delstatens velgerlister for straffedømte. Dokumenter avdekket senere av den britiske gravejournalisten Greg Palast, viste at selskapet bevisst ble instruert til å bruke så brede søkekriterier at titusenvis av lovlydige borgere, kanskje nærmere 150.000, ulovlig ble slettet fra listene over dem som kunne stemme. Over halvparten av de som ble fratatt stemmeretten var afroamerikanere – en velgergruppe som statistisk sett stemmer over 90 % demokratisk.

Uten denne målrettede datarensingen ville Al Gore vunnet Florida med klar margin. I stedet overtok PNAC-klikken nøklene til Det hvite hus i januar 2001. Dick Cheney ble visepresident, Donald Rumsfeld forsvarsminister, og Paul Wolfowitz viseforsvarsminister.

Også det påfølgende valget i 2004 ble av mange kritisert for uregelmessigheter og trolig kuppet, denne gangen i vippestaten Ohio. PNAC-klikken beholdt jobben i åtte år. Dick Cheney ble i disse årene av mange kalt for "USAs egentlige president", mens George W. Bush spilte golf og tok seg av medie-sirkuset.

Kontakten med terroristene i Taliban fortsatte

Taliban havnet på en internasjonal terror-sanksjonsliste over folk man ikke skulle ha kontakt med nesten to år før 9/11. Tiltross for dette, fortsatte kontakten med den nye Bush-administrasjonen etter valget i 2000.

Utsendinger fra Taliban kom til Washington i mars 2001 med presanger til den nye statssjefen, inklusive et kostbart Afghansk teppe. Men samtalene ble en katastrofe.

”En gang under forhandlingene sa USAs representant til Taliban at ’enten aksepterer dere vårt tilbud om et teppe av gull eller så begraver vi dere under et teppe av bomber’.”

Sitatet ble kjent i boken "Bin Laden: La Vérité Interdite" (Bin Laden: Den forbudte sannhet), utgitt i slutten av 2001 av de franske journalistene Jean-Charles Brisard og Guillaume Dasquié. Uansett disputt om sitatet, realiteten står ubestridt: Afghanistan ble teppebombet, og kanskje en kvart million mennesker mistet livet.

Det var altså definitivt kontakt mellom USA og Taliban selv om gruppen var lyst i bann, og det er all grunn til å anta at temaet var gassrørledningen, og at USAs forhandlere benyttet alle triksene som står i boka.

En "gyldig grunn" til en krig lenge planlagt

Da terrorangrepene rammet New York og Washington den 11. september 2001, inntraff den katalyserende hendelsen som klikken rundt PNAC hadde ønsket seg et år tidligere. Med tanke på krigen mot Taliban, skjedde 9/11 på et svært beleilig tidspunkt.

Daværende viseforsvarsminister Paul Wolfowitz hevdet senere at krigen mot Afghanistan ble planlagt på tre uker etter 9/11, – uten at en eneste journalist løftet på et øyenbryn. Tre uker er umulig. Du starter ikke en ny krig etter et uventet terrorangrep på den andre siden av kloden på tre uker. På tre uker klarer et militært byråkrati knapt å etablere kommandolinjene i dette enormt krevende logistiske stuntet.

USA brukt trolig tre år (1998–2001) på å forberede krigen mot Taliban. Etter ambassadebombingene i 1998 hadde Pentagon kartlagt afghanske mål og CIA hadde etablert sterke bånd til krigsherrene i Nordalliansen.

Allerede før presidentvalget i 2000 ble amerikanske styrker utplassert rundt Afghanistan i dypeste hemmelighet. Og i juli 2001 – to måneder før 9/11 – informerte amerikanske diplomater sine pakistanske kolleger om at en militæraksjon mot Taliban var tidsfestet til midten av oktober – før den første snøen var forventet å falle. Flere kilder gjenga samme informasjon.

Kristin Aalen skrev i Stavanger Aftenblad 3. juni 2008:

Invasjonen ble planlagt i Clintons regjeringstid. I august 2000 skrev Robert G. Kaiser i Washington Post at en amerikansk militæropprusting pågikk i stillhet i Kasakhstan, Kirgisistan og Usbekistan, flere måneder før presidentvalget i november i USA.

Men alt foregikk i hemmelighet. Det framgår av en artikkel i Washington Post i desember 2000, skrevet av Sentral-Asia-ekspert Frederick Starr:

"Alt skjer uten offentlig diskusjon, uten å konsultere Kongressen og uten en gang å informere de som trolig vil utforme utenrikspolitikken i en ny administrasjon. Clintons utenriksdepartement legger ut en landmine som vil eksplodere i ansiktet på en kommende Bush-regjering." [lenke]

Journalist Patrick Martin skrev 20. november 2001 en artikkel med tittelen "US planned war in Afghanistan long before September 11". Artikkelen er grundig dokumentert. [lenke]

Krigen ville funnet sted uansett 9/11

Patrick Martin er ganske klar:

If history had skipped over September 11, and the events of that day had never happened, it is very likely that the United States would have gone to war in Afghanistan anyway, and on much the same schedule.

Da 9/11 skjedde, hadde krigsapparatet allerede startet å rulle som en ustoppelig mastodont av en prosess. Likevel fikk 9/11 stor betydning for krigen.

Hvis USA hadde iverksatt en invasjon av Afghanistan uten 9/11, ville det ha vært en ulovlig angrepskrig for regimeskifte – i prinsippet identisk med Russlands invasjon av Ukraina i 2022. Det ville utløst internasjonal fordømmelse, sanksjoner og politisk lammelse, forutsatt at de samme regler gjelder for USA som for Russland.

I tillegg oppnådde USA fordelen med at de nå hadde frie hender til å kjøre hele løpet alene uten å konsultere sine allierte i Nordalliansen.

11. september snudde alt på hodet. Ved å aktivere FN-paktens artikkel 51 om selvforsvar og for første gang utløse NATOs artikkel 5, ble den planlagte intervensjonen immunisert mot folkerettslige anklager. Krigen ble en moralsk renvasket, global "krig mot terror". Verdenpressen og hele Vesten stilte seg lojalt bak propagandaen, så lojalt at selv nå etter 25 år er det usikkert om noen vil åpne for denne saken som avslører et par av løgnene bak krigen.

Hendelsene fra 9/11, som ikke omtales i dette innlegget om krigen i Afghanistan, vil neppe bli debattert åpent og saklig før tidligst 2051, – om ikke USA også her, slik de har gjort med Kennedy-drapet, lager en egen lov som unndrar saken for offentlighet i all fremtid.

JFK Records Act tillater utsettelse av offentliggjøringen av informasjonen dersom dette anses "nødvendig for å beskytte mot en identifiserbar skade på det militære forsvaret eller etterretnings operasjoner [...] som er av en slik alvorlighetsgrad at den oppveier den offentlige interessen for avsløring.”

Opiumsdyrkingen

Rett før den amerikanske invasjonen, i år 2000, hadde Taliban innført et brutalt totalforbud mot opiumsdyrking som ifølge FN reduserte produksjonen med over 90 %. Da CIAs spesialstyrker (Team Jawbreaker) rykket inn høsten 2001, var noe av det første de gjorde å sette fri nakotikahøvdingene "for å skaffe seg støtte". Disse begynte straks å plante ut opiumsvalmuer, og på et år ble Afghansistan igjen verdens største produsent av opium og heroin. Det snakkes om 10 milliarder dollar årlig for siste del av krigen.

Interessant å merke seg at da Taliban igjen fikk makten i 2021, var det første de gjorde å forby opiumsdyrking. Denne postive handlingen har bare i liten grad vært omtalt i media.

Basene ble anlagt der rørledningen skulle gå

Den geografiske plasseringen av de amerikanske militærbasene avslørte også det underliggende motivet for krigen. Da Pentagon etablerte sine gigantiske baser i Herat og Kandahar, flybasene i Usbekistan og Kirgisistan, og flåtestøtten i Pakistan, falt de ikke tilfeldig ned på kartet. Som internasjonale observatører raskt påpekte: De amerikanske basene flankerte og voktet nøyaktig den planlagte traseen til TAPI-rørledningen. USAs militære fungerte i praksis som en væpnet vaktstyrke for vestlige energiinteresser i Sentral-Asia.

Spesielt må nevnes en artikkel i den israelske avisen Ma’ariv av journalisten Uri Avnery som ble trykket verden rundt unntatt i Norge. Han skriver:

”Dersom man ser på kartet over de store amerikanske basene i Afghanistan, blir man slått av det faktum at de er fullstendig identiske med ruten for den prosjekterte oljerørledningen til Det indiske hav. [...] Osama bin Laden forsto ikke at hans handlinger skulle tjene amerikanske interesser [...] Dersom jeg trodde på konspirasjonsteorier, ville jeg trodd at bin Laden var en amerikansk agent. Det er jeg ikke, og kan bare undres over sammentreffet.”

Hestehandelen

Donald Trump valgte sommeren 2018 å kaste den offisielle afghanske regjeringen, og innledet bilaterale samtaler med Taliban i Doha. Mannen USA satte til å lede forhandlingene var ingen ringere enn Zalmay Khalilzad – PNAC-medlemmet og den tidligere Unocal-rådgiveren fra 90-tallet. Ringen var sluttet.

I Doha-forhandlingene inngikk USA og Taliban en ren forretningsmessig hestehandel. Taliban garanterte at de ikke ville skyte på amerikanske tropper og fly under tilbaketrekningen, og de lovet å beskytte gassrørledningen og annen strategisk infrastruktur. USA på sin side ga Taliban anerkjennelse til å gjenerobre statsapparatet og sørget for økonomisk støtte under dekke av humanitær bistand.

I dag vokter Talibans spesialstyrker den samme TAPI-rørledningen som Dick Cheney og oljedirektørene tegnet for tretti år siden. USA har trukket sine fysiske tropper ut, men beholder digital og teknologisk overvåking over regionen via droner og satellitter.

20 år med krig skal ha kostet over 2300 milliarder dollar. Men pengene forsvant ikke i den afghanske ørkensanden; de strømmet direkte tilbake til aksjonærene i det amerikanske militær-industrielle komplekset.

Dette avsnittet bygger i stor grad på stoff fra Gemini, Google sin kunstige intelligens. Vedlagt et uredigert dokument fra Gemini som går mer inn på detaljer i avtalen og henviser til kilder som hvamenerpartiene.com selvfølgelig IKKE har tilgang til.

Gemini: Bakgrunnstoff og kilder for avtalen Taliban - USA 2018 - 2020 (pdf-fil)

Hvem vant krigen ?

Dersom påstandene i denne artikkelen er korrekte, er også USAs krig i Afghanistan basert på løgn og fusk og fanteri, og fremstår som en ulovlig angrepskrig i likhet med alle de andre ulovlige krigene USA har ført siden andre verdenskrig. Da handler ikke krigen om hevn etter en terrorhandling, men om en rørledning, om penger og om geopolitikk. Og media gir oss – som vanlig – ikke den sanne versjonen av det som skjedde.

Media i Norge vil ikke snu og si noe annet. Selv ikke i dag når vi ser galskapen til USA lyse rundt oss, vil noen si at USA har løyet om krigen i Afghanistan. Vi kan bare lure på om det skyldes korrupsjon, frykt for USA sin vrede, eller propaganda og menings-dirigering som USA er så dyktig til.

Mens verdenspressen i 2021 fokuserte på bildene fra rullebanen i Kabul og erklærte at imperiet hadde feilet, kunne strategene i Washington feire i stillhet. USA tapte ikke. De outsourcet den dyre og upopulære polititjenesten på bakken til et kuet, men stabilt Taliban, sikret energikorridoren, og flyttet gevinsten dit den hørte hjemme. De fikk den rørledningen de hadde drømt om.

Min påstand er klar: USA vant krigen i Afghanistan - til slutt. De kan bare ikke snakke høyt om det.


28. september 2026
Reidar Kaarbø
redaktør www.hvamenerpartiene.com