Det kyniske spillet om Sentral-Asia: Hvordan 20 år med krig endte nøyaktig der det startet

Av: Reidar Kaarbø 26. mai 2026
redaktør www.hvamenerpartiene.com

Grafikk: AI til fri benyttelse
    

Alle kriger er befattet med løgn, men noen kriger trenger lengre tid enn de andre før løgnene blir avslørt. Vi vet nå at krigen i Afghanistan ikke skyldes 9/11 – terrorangrepene mot USA 11. september 2001. Den skyldes en gassrørledning som Taliban fikk stoppet fremdriften til, med fare for å påføre USA milliarder av dollar i tap, en strategisk viktig rørledning som gikk utenom Russland og Iran.

I august 2021 rullet dramatiske bilder over verdens TV-skjermer. Desperate afghanere klamret seg til amerikanske transportfly på rullebanen i Kabul, mens Taliban marsjerte uforstyrret inn i presidentpalasset. Internasjonale kommentatorer og samstemte mediehus trakk raskt den samme konklusjonen: USA hadde lidd et ydmykende nederlag. Supermakten dro hjem med halen mellom beina etter historiens lengste, mest mislykkede og unyttige krig.

Men stemmer dette narrativet? Hvis vi skreller bort den emosjonelle krigsretorikken, den moralske hvitvaskingen og mediesirkuset, og i stedet følger pengene, tidslinjene og de harde geostrategiske realitetene, åpenbarer det seg et helt annet bilde.

Det tyveårige militære eventyret i Afghanistan var ingen mislykket humanitær redningsaksjon. Det var en kynisk, transaksjonell suksess. USA tapte ikke krigen; de avviklet en virksomhet der de strategiske målene for lengst var oppnådd. For å forstå hvordan vi endte her, må vi spole tiden tre tiår tilbake – til styrerommene hos Texas-baserte oljegiganter og hemmelige tenketanker i Washington D.C.

1: Motivet – Det kaspiske energikappløpet

Da Sovjetunionen kollapset på 1990-tallet, åpnet det seg et enormt geopolitisk vakuum i Sentral-Asia. Under det kaspiske hav og i de tidligere sovjetrepublikkene som Turkmenistan, lå noen av verdens største uutnyttede reserver av olje og naturgass. Utfordringen var logistikk: Hvordan få disse enorme energiressursene ut til verdensmarkedet uten å gå veien gjennom Russlands eksisterende rørledningsnett eller det fiendtlige Iran?

Løsningen lå på tegnebrettet til det amerikanske oljeselskapet Unocal. De utformet planene for TAPI-rørledningen (Turkmenistan–Afghanistan–Pakistan–India). Korridoren var genial, men krevde at rørene måtte legges tvers gjennom et borgerkrigsherjet Afghanistan.

I 1997 inviterte Unocal en delegasjon fra det nylig etablerte Taliban-regimet til Houston, Texas. Blant rådgiverne som jobbet for å lande en rørledningsavtale med de fundamentalistiske mullaene, var en ung, afghansk-amerikansk strateg ved navn Zalmay Khalilzad. Samtidig satt profilerte menn i Washingtons lukkede rom og la langsiktige planer.

I tenketanken PNAC (Project for the New American Century) satt skikkelser som Dick Cheney, Donald Rumsfeld og Paul Wolfowitz. Deres erklærte mål var å sikre USAs globale hegemoni i det nye århundret. I en sentral rapport fra september 2000 påpekte de imidlertid en kald realitet: Prosessen med å transformere det amerikanske militæret til en offensiv, global intervensjonsstyrke ville ta lang tid – med mindre det inntraff «en katastrofal og katalyserende hendelse – som et nytt Pearl Harbor».

2: Maktbasen – Det digitale kuppet i Florida

Før PNAC-klikken kunne sette sine geostrategiske ambisjoner ut i livet, trengte de regjeringsmakt. Den ble sikret under det dypt omstridte presidentvalget i november 2000.

Valget hang på vippestaten Florida, der George W. Bush offisielt vant med en hårfin margin på fattige 537 stemmer. Mens offentligheten fokuserte på ufullstendige stemmesedler og den påfølgende juridiske thrilleren i USAs høyesterett (Bush v. Gore), foregikk den reelle manipulasjonen i kulissene månedene i forveien.

Jeb Bush – George W. Bush' yngre bror og en av de opprinnelige underskriverne av PNAC-manifestet – satt som guvernør i Florida. Hans administrasjon leide inn det private dataselskapet DBT Online for å «vaske» delstatens velgerlister for straffedømte. Dokumenter avdekket senere av den britiske gravejournalisten Greg Palast, viste at selskapet bevisst ble instruert til å bruke så brede søkekriterier at titusenvis av lovlydige borgere ulovlig ble slettet fra listene. Over halvparten av de som ble fratatt stemmeretten var afroamerikanere – en velgergruppe som statistisk sett stemmer over 90 % demokratisk.

Uten denne målrettede datarensingen ville Al Gore vunnet Florida med klar margin. I stedet overtok PNAC-klikken nøklene til Det hvite hus i januar 2001. Dick Cheney ble visepresident, Donald Rumsfeld forsvarsminister, og Paul Wolfowitz viseforsvarsminister.

3: Legitimiteten – Det perfekte folkerettslige skjoldet

Da terrorangrepene rammet New York og Washington den 11. september 2001, sto verden stille. For Bush-administrasjonen inntraff akkurat den katalyserende hendelsen de hadde beskrevet ett år tidligere.

Daværende viseforsvarsminister Paul Wolfowitz hevdet senere at krigen mot Afghanistan ble planlagt på tre uker etter 9/11. Logistisk og militært er dette en ren fiksjon. På tre uker klarer et militært byråkrati knapt å avklare kommandolinjer. Sannheten er at USA hadde brukt nærmere tre år (1998–2001) på å forberede en intervensjon. Etter ambassadebombingene i 1998 hadde Pentagon kartlagt afghanske mål, CIA hadde etablert dype bånd til krigsherrene i Nordalliansen (operasjon Java), og i juli 2001 – to måneder før 9/11 – hadde amerikanske diplomater informert pakistanske kolleger om at en militæraksjon mot Taliban var tidsfestet til midten av oktober.

Forskjellen 11. september gjorde var ikke planene, men legitimiteten.

Hvis USA hadde iverksatt en invasjon av Afghanistan uten 9/11, ville det ha vært en ulovlig angrepskrig for regimeskifte – i prinsippet identisk med Russlands brutale invasjon av Ukraina i 2022. Det ville utløst internasjonal fordømmelse, sanksjoner og politisk lammelse. 11. september snudde alt på hodet. Ved å aktivere FN-paktens artikkel 51 om selvforsvar og for første gang utløse NATOs artikkel 5, ble den planlagte intervensjonen immunisert mot folkerettslige anklager. Den ble transformert til en moralsk renvasket, global «krig mot terror».

4: Realitetene på bakken – Baser, opium og fengslede varslere

For å selge en langvarig okkupasjon til den vestlige opinionen, ble det bygget opp en humanitær fasade. Krigen handlet nå om kvinners rettigheter, demokrati og utryddelse av landets enorme narkotikaproduksjon.

Realitetene på bakken fortalte en helt annen historie. Rett før den amerikanske invasjonen, i år 2000, hadde Taliban innført et drakonisk totalforbud mot opiumsdyrking som ifølge FN reduserte produksjonen med over 90 %. Da CIAs spesialstyrker (Jawbreaker) rykket inn høsten 2001, hadde de med seg kofferter fulle av millioner av dollar i kontanter for å kjøpe lojaliteten til de lokale krigsherrene. Problemet var at disse krigsherrene samtidig var landets største narkobaroner.

For Washington var militær kontroll viktigere enn narkobekjempelse. Under Pentagons oppsyn eksploderte den afghanske opiumsproduksjonen til historiske rekorder og forvandlet landet til en global narkostat. Et av de mest talende eksemplene var Ahmed Wali Karzai – broren til USAs håndplukkede president Hamid Karzai – som i årevis opererte som landets mektigste narkobaron samtidig som han sto på CIAs offisielle lønningsliste. Da høytstående CIA-varslere forsøkte å avsløre maktapparatets sanne metoder, torturbruk og allianser, ble de nådeløst straffet og fengslet under den amerikanske spionasjeloven (Espionage Act).

Den geografiske plasseringen av de amerikanske militærbasene avslørte også det underliggende motivet. Da Pentagon etablerte sine gigantiske baser i Herat og Kandahar, flybasene i Usbekistan og Kirgisistan, og flåtestøtten i Pakistan, falt de ikke tilfeldig ned på kartet. Som internasjonale observatører raskt påpekte: De amerikanske basene flankerte og voktet nøyaktig den planlagte traseen til TAPI-rørledningen. USAs militære fungerte i praksis som en væpnet vaktstyrke for vestlige energiinteresser i Sentral-Asia.

5: Resultatet – Historiens mest kyniske transaksjon

Da Donald Trump og hans administrasjon sommeren 2018 valgte å kaste den offisielle afghanske regjeringen under bussen og innlede eksklusive, bilaterale samtaler med Taliban i Doha, falt den siste moralske masken. Mannen USA satte til å lede forhandlingene var ingen ringere enn Zalmay Khalilzad – PNAC-medlemmet og den tidligere Unocal-rådgiveren fra 90-tallet. Ringen var sluttet.

I Doha-forhandlingene inngikk USA og Taliban en ren forretningsmessig hestehandel. Taliban garanterte at de ikke ville skyte på amerikanske tropper og fly under tilbaketrekningen, og de lovet å beskytte strategisk infrastruktur. USA på sin side ga Taliban de jure anerkjennelse til å gjenerobre statsapparatet, og åpnet en finansielt livsviktig kontantstrøm der kasser med fysiske dollar ukentlig flys inn til Kabul under dekke av humanitær bistand.

I dag vokter Talibans spesialstyrker den samme TAPI-rørledningen som Dick Cheney og oljedirektørene tegnet for tretti år siden. USA har trukket sine fysiske tropper ut, men beholder digital og teknologisk overvåking over regionen via droner og satellitter («over-the-horizon capability») – en langt billigere og mer politisk spiselig løsning.

De tyve årene med krig kostet over 2300 milliarder dollar. Disse pengene forsvant ikke i den afghanske sementen; de strømmet direkte tilbake til aksjonærene i det amerikanske militær-industrielle komplekset.

Mens verdenspressen i 2021 fokuserte på bildene fra rullebanen i Kabul og erklærte at imperiet hadde feilet, kunne strategene i Washington feire i stillhet. USA tapte ikke. De outsourcet den dyre og upopulære polititjenesten på bakken til et kuet, men stabilt Taliban, sikret energikorridoren, og flyttet gevinsten dit den hørte hjemme. Maskeraden var over, og spillet om Sentral-Asia var vunnet.

Om dette innlegget

Dette innlegget er blitt til etter en lang og interessant "samtale" med Google sin AI "Gemini". Denne samtalen som utgjør 39 sider er lenket opp her i sin helhet som pdf-fil for dem som måtte ønske å gå dypere inn i materien og få med seg noen kilder.

Min erfaring tilsier at AI er ganske pålitelig når det gjelder historie og dokumentasjon rundt en hendelse. Men AI kan også ta feil, den kan lyve som en Gud. Skepsis er alltid sunt, enten det er mot AI eller journalister. Jeg mener at vi vet tilstrekkelig til at denne historien kan ansees som troverdig nok til å omtales i de store mediene og hos NRK.

Konklusjonen er at også USAs krig i Afghanistan er basert på løgn og fusk og fanteri, også den fremstår som en ulovlig angrepskrig i likhet med samtlige andre kriger USA har ført siden andre verdenskrig. Det mangler bare at USA blir stilt til rette og gjort ansvarlig for sine ugjerninger også i Afghanistan. Og for dem som måtte lure: Elefanten i rommet, nemlig terrorhendelsene 11. september 2001, er en helt annen sak.


Bakgrunnsmaterialet til krigen i Afghanistan her fra Gemini